Hopp til innhold

Katarsis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Teatermaske av Dionysos fra Myrina fra antikkens Hellas, ca. 200 – 1 f.Kr., nå ved Louvre.
Dionysosteateret i Athen

Katarsis[a] er et begrep som Aristoteles brukte blant annet i sin avhandling Poetikken (Om dikterkunsten), der temaer som den greske tragedien analyseres. Begrepet bygger på at en tilskuer gjennom å se og oppleve via for eksempel et tragisk teater eller en tragisk film får følelsesmessig renselse for vonde følelser og tanker ved at disse uttrykkes. Det ønskede resultatet er en emosjonell tilstand av fornyelse og gjenoppretting.[2] Katarsis i shakespearsk tragedie innebærer en slags gjenopprettelse av orden og en fornyelse eller forsterkning av våre positive følelser for helten.[3] Definisjonsmessig er katarsis det plutselige følelsesmessige klimaks eller sammenbrudd som består av en overveldende følelse, det være seg følelsen av sorg, empati, glede eller annet, og som etterfølges av følelsen av fornyelse og et nytt liv.[2]

Annen bruk

[rediger | rediger kilde]

I dramaturgi refererer begrepet vanligvis til det å vekke negative følelser hos et publikum, som deretter fordriver disse følelsene, noe som får publikumet til å føle seg bedre.[4]

På gresk hadde begrepet opprinnelig bare en fysisk betydning, og beskrev en praksis for renselse. I medisin kan det fortsatt referere til evakuering av katamēnia («månedlige væsker», menstruasjonsvæske).[5][6] På samme måte er et katartisk middel et stoff som akselererer avføringen.[7] Den første registrerte bruken av begrepet i mental forstand var av Aristoteles i Poetikken, der han sammenlignet effekten av musikk og tragedie på en tilskuers sinn med effekten av katarsis på kroppen.[8]

Begrepet brukes også på gresk for å referere til den åndelige renselsesprosessen som skjer i den katolske læren om skjærsilden. Greske nyplatonister brukte også begrepet for å referere til åndelig renselse.

Katarer, en kristen sekt i seinmiddelalderen i det sørlige Frankrike og det nordlige Italia, fikk sin betegnelse fra utenforstående for å beskrive tankegangen til en kristen bevegelse, oppkalt etter dens interesse for renhet, avledet fra greske katharos, «ren, ublandet».[9]

I psykologi er begrepet assosiert med freudiansk psykoanalyse der det forholder seg til uttrykket av begravd eller skjult traume (årsaken til en nevrose), å bringe det inn i bevisstheten og frigjøre det, noe som øker lykken.

Renselsesritual

[rediger | rediger kilde]

Begrepet «kathairein» og beslektede begreper forekommer i Homers verker, og refererer til renselsesritualer. Ordene «kathairein» og «katharos» ble vanlige på gresk.[10] Det antas at de er avledet fra det semittiske ordet «qatar» («røyke ut, rense, desinfisere»).[11]

Aithiopis, et senere (og nå tapt) epos som har handling satt til den episke syklus om Trojakrigen, forteller om Akilles’ renselse etter at han myrdet Thersites.[12]

Senere tok grekerne visse nye tiltak for å rense bort blodskyld – «blod renses gjennom blod»,[12] en prosess i utviklingen av hellenistisk kultur der oraklet i Delfi spilte en framtredende rolle. Det klassiske eksemplet – Orestes – tilhører tragedien, men prosedyren som dramatikeren Aiskhylos ga er eldgammel: blodet fra en ofret grisunge får skylle over den blodforurensede mannen, og rennende vann vasker bort blodet.[13] Det identiske ritualet er representert, i henhold til Walter Burkert oss, på et kratér funnet i Canicattini på Sicilia, hvor dets dekorasjon viser at det ble brukt til å kurere Proitos’ døtre («proitidene») fra deres galskap, forårsaket av en eller annen rituell overtredelse.[14]

På spørsmålet om ritualet oppnår soning for subjektet, eller bare helbredelse, svarer Burkert: «Å reise spørsmålet er å se irrelevansen av dette skillet».[14]

Platonismen

[rediger | rediger kilde]

I platonismen er katarsis en del av sjelens progressive oppstigning til kunnskap. Det er et middel til å gå utover sansene og omfavne den rene verden av det forståelige.[15] Spesielt for nyplatonistene Plotinos og Porfyrios er katarsis eliminering av lidenskaper. Dette fører til et klart skille i dydene. I det andre avhandling av den første Enneadene legger Plotinos fram forskjellen mellom de borgerlige dydene og de katartiske dydene og forklarer at de borgerlige, eller politiske, dydene er underlegne. De er et prinsipp for orden og skjønnhet og angår materiell eksistens.[16]

Selv om de opprettholder et spor av Det absolutte gode, fører de ikke til sjelens forening med guddommen. Som Porfyros tydeliggjør, er deres funksjon å moderere individuelle lidenskaper og tillate fredelig sameksistens med andre.[17] De rensende (eller katarsiske) dydene er en betingelse for assimilering til guddommen. De skiller sjelen fra det sansbare, fra alt som ikke er dens sanne jeg, og gjør den i stand til å kontemplere over Sinnet (Nous, νοῦς).[18]

Aristoteles’ forståelse

[rediger | rediger kilde]
Statue av Aristoteles (384-322 f.Kr.) ved Aristotelesuniversitetet i Thessaloniki.

Katarsis er særlig et begrep som brukes i dramatisk kunst og beskriver en bestemt effekt en forestilling har på publikum.[19]

Den første registrerte bruken av begrepet i mental forstand var av Aristoteles, som var i hans verk Politikken angående bruken av musikk og dens plass i ungdommens utdannelse. I Poetikken forklarte Aristoteles hvordan en dikter kan framkalle medynk og skrekk i et handlingsforløp. Tragisk mimesis fører per definisjon gjennom medynk og skrekk til en renselse (katarsis) fra de sinnsbevegelser som det har utløst. Hva denne renselsen går ut på omtales i Politikken hvor det markeres et skille mellom karakterbyggende melodier (ēthikos), handlingseggende melodier (praktikos), og ekstatiske melodier (enthosiastikos).[20] Musikken skal ikke være kun for ett formål, men flere, skrev Aristoteles, og den skal bringe renselse. Musikken:

«kan anvendes som fritidsaktivitet, for avslapning og hvile etter anstrengelser. Det er åpenbart at alle tonearter skal anvendes, men ikke alle på samme måten. I skolen skal vi anvende de mest karakterbyggende, og når det er andre som spiller, kan vi lytte til de toneartene som ansporer til handling, eller ekstase. Den sterke følelseopplevelsen som rammer enkelte sjeler voldsomt, den finnes i alle sjeler i mindre eller sterkere grad, som for eksempel medlidenhet og frykt, eller ekstase. Noen kan faktisk bli besatt under påvirkningen av denne sinnsbevegelsen, og vi kan se at når slike mennesker har lyttet til melodier som setter sjelen i en tilstand av ekstase, faller de til ro igjen ved hjelp av de hellige melodiene, som om de har funnet helbredelse og renselse. Det samme må nødvendigvis også de bli utsatt for som føler medlidenhet og frykt, som i det hele tatt er emosjonelt anlagt, og andre i den grad den enkelte er utsatt for slike opplevelser. Alle vil da på en måte gjennomgå en renselse og lettelse ledsaget av glede. På lignende vis gir også de rensende melodiene menneskene en uskyldig glede.[20][21]

– Aristoteles: Politikken 8.7. Tormod Eides oversettelse.[22]»

I gjennomgangen av tragedien definerte Aristoteles den som «ved den medynk (eleos) og skrekk (fobos) som etterligningen (mimesis) framkaller, fører den fram til en renselse (katarsis) av den slags sinnstilstand.»[23] Øivind Andersen kommenterer at

«Det er rimelig å forstå den renselse som Aristoteles her forestiller seg, som en metafor fra medisinens og fysiologiens område. Han snakker om «en renselse og en lettelse ledsaget av glede», eller kanskje snarere om en renselse som består i det å – bokstavelig talt – «lette seg» så en føler velvære, og han snakker om «helbredelse og lettelse, eller kanskje heller om en legebehandling (iatreia) som består i renselse. Den gjelder å tømme seg, dn ene eller den andre veien.[24]»

I verkene sine før Poetikken brukte Aristoteles vanligvis begrepet katarsis utelukkende i bokstavelig medisinsk forstand (vanligvis med henvisning til evakueringen av katamenia – menstruasjonsvæsken eller annet reproduktivt materiale) fra pasienten.[25]

Aristoteles’ teori om mimesis og katarsis representerer også responser på Platons negative syn på kunstnerisk mimesis hos et publikum. Platon hevdet at de vanligste formene for kunstnerisk mimesis var utformet for å framkalle sterke følelser hos et publikum som medlidenhet, frykt og latterliggjøring, noe overstyrer den rasjonelle kontrollen som definerer det høyeste nivået av vår menneskelighet og fører oss til å velte oss uakseptabelt i overdreven hengivenhet til følelser og lidenskap. «Mens Platon betraktet følelser med et fiendtlig blikk og bekjempet diktningen blant annet nettopp fordi den appellerte til det emosjonelle elementet i oss,» ifølge Andersen, «hadde Aristoteles en mye mer differensiert syn på føleleser.»[24] Følelser kunne være en ressurs, ikke en svakhet, om enn ikke på lik linje med fornuften. Sinne kunne være en ressurs i krig og idrett. Fravær av følelser (apatheia) er ikke en ressurs, heller ikke for mye, men en passe avmålt mengde (metriopatheia) er det. Aristoteles’ konsept om katarsis motsier Platons syn ved å tilby en mekanisme som genererer rasjonell kontroll over irrasjonelle følelser. Således bidrar tragedien til at det siste kan bli oppnådd ved at den konsentrerer og fokuserer følelsene.[24]

Andre teorier

[rediger | rediger kilde]

Gerald F. Else argumenterte følgende mot teorien om «avførings» (engelsk: purgation): «Den forutsetter at vi kommer til det tragiske dramaet (ubevisst, om du vil) som pasienter som skal kureres, lindres og gjenopprettes til psykisk helse. Men det finnes ikke et ord som støtter dette i «Poetikken», ikke et hint om at dramaets mål er å kurere eller lindre patologiske tilstander. Tvert imot er det tydelig i hver linje i verket at Aristoteles forutsetter «normale» lyttere, normale sinns- og følelsestilstander, normal emosjonell og estetisk opplevelse.»[26]

Gotthold Lessing på 1700-tallet omgår den medisinske tilleggelsen. Han tolker katarsis som en renselse (tysk: Reinigung),[27]en opplevelse som bringer medlidenhet og frykt i riktig balanse: «I det virkelige liv», forklarte han, «er menn noen ganger for avhengige av medlidenhet eller frykt, noen ganger for lite; tragedie bringer dem tilbake til en dydig og lykkelig middelvei.»[28] Tragedie er da et korrektiv; gjennom å se tragedie lærer publikum hvordan de skal føle disse følelsene på riktig nivå.

I det tjuende århundre skjedde det et paradigmeskifte i tolkningen av katarsis: en rekke forskere bidro til argumentet til støtte for det intellektuelle konseptet om avklaring.[29] Avklaringsteorien om katarsis ville være fullt ut konsistent, slik andre tolkninger ikke er, med Aristoteles’ argument i kapittel 4 av Poetikken (1448b4-17) om at den essensielle gleden ved mimesis er den intellektuelle gleden ved «læring og logisk slutning».[26]

For eksempel så Bertolt Brecht på katarsis som intellektuell næring (i form av overveielse og refleksjon) for det borgerlige teaterpublikummet, og formet et drama som etterlot betydelige følelser uløste, med den hensikt å oppfordre publikum til sosial handling. Brecht resonnerte at fraværet av en katartisk løsning ville kreve at publikum tok politiske grep i den virkelige verden for å fylle det emosjonelle gapet de hadde opplevd stedfortredende i dramaet. Denne teknikken kan sees så tidlig som hans skuespill Die Maßnahme («Beslutningen», 1930) i henhold til agitprop («agitasjon og propaganda»).[30] Det er hovedsakelig kilden til Brecht forståelse av et episk teater, basert på en verfremdungseffekt (eller fremmedgjøring)[31] mellom tilskueren og representasjonen eller portretteringen av teaterets litterære figurer.[32]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ gresk: κάθαρσις, katharsis, «renselse»[1]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ «katarsis», NAOB
  2. 1 2 Berndtson, Arthur (1975): Art, Expression, and Beauty. Krieger. ISBN 9780882752174; s. 235. Sitat: «The theory of catharsis has a disarming affinity with the expressional theory, since it emphasizes emotion, asserts a change in emotion as a result of aesthetic operations, and concludes on a note of freedom in relation to the emotion.»
  3. ↑ Levin, Richard (2003): Looking for an Argument: Critical Encounters with the New Approaches to the Criticism of Shakespeare and His Contemporaries. Fairleigh Dickinson Univ Press. ISBN 9780838639641; s. 42. Sitat: Catharsis in Shakespearean tragedy involves ... some kind of restoration of order and a renewal or enhancement of our positive feelings for the hero.
  4. ↑ «catharsis», Merriam-Webster's Encyclopedia of Literature. Merriam-Webster. 1995. ISBN 9780877790426; s. 217.
  5. ↑ «catamenia», Wiktionary
  6. ↑ «catamenia plural noun», Merriam-Webster
  7. ↑ «cathartic noun», Merriam-Webster
  8. ↑ Aristotles: Poetics, 1449b
  9. ↑ «Cathar (n.)», Online Etymology Dictionary
  10. ↑ «catharsis(n.)», Online Etymology Dictionary
  11. ↑ Burkert (1992), s. 64.
  12. 1 2 Burkert (1992), s. 56.
  13. ↑ Burkert (1992), s. 58. Walter Burkert bemerker paralleller med en tospråklig akkadisk-sumerisk rituell tekst: «den kunnskapsrike spesialisten, offergrisen, slakting, kontakt med blod og den påfølgende renselsen med vann».
  14. 1 2 Burkert (1992), s. 57.
  15. ↑ Reale, Giovanni (1990): History of Ancient Philosophy, bind 5, overs. John R. Catan, Albany: State University of New York Press, vol II, s. 166–167
  16. ↑ Enneadene, I,2,2
  17. ↑ Sentences, XXXIX
  18. ↑ Smith, Andrew (2004): Philosophy in Late Antiquity, London and New York, Routledge, s. 62–64
  19. ↑ Scheff, Thomas J. (1979): Catharsis in Healing, Ritual, and Drama. University of California Press. ISBN 978-0-595-15237-7.
  20. 1 2 Aristoteles (2008): Poetikk, Oversettelse, noter og etterord ved Øivind Andersen, Vidarforlaget, s. 146
  21. ↑ McCoy, Marina Berzins (25. september 2013): «Chapter 7: Tragedy, Katharsis, and Community in Aristotle's Poetics», Wounded Heroes: Vulnerability as a Virtue in Ancient Greek Literature and Philosophy. Oxford Academic. doi:10.1093/acprof:oso/9780199672783.003.0007. ISBN 978-0-19-175732-7; s. 168–203.
  22. ↑ Aristoteles: «Book 8», Politics.
  23. ↑ Aristoteles: Poetikken, kap. 6, 49b24ff
  24. 1 2 3 Aristoteles (2008): Poetikk, Oversettelse, noter og etterord ved Øivind Andersen, Vidarforlaget, s. 147
  25. ↑ Belifiore, Elizabeth S. (1992): Tragic Pleasures: Aristotle on Plot and Emotion. Princeton University Press; s. 300.
  26. 1 2 Else, Gerald F. (1957): Aristotle's Poetics: The Argument, Cambridge, Massachusetts; s. 440.
  27. ↑ Lessing, Gotthold Ephraim (1769): Hamburgische Dramaturgie, Deutsches Textarchiv. Bind 2. Hamburg; s. 183–184. Sitat: «Wir dürfen nur annehmen, er habe eben nicht behaupten wollen, daß beide Mittel zugleich, sowohl Furcht als Mitleid, nöthig wären, um die Reinigung der Leidenschaften zu bewirken, die er zu dem letzten Endzwecke der Tragödie macht [...].»
  28. ↑ Lucas, F.L. (1928): Tragedy in Relation to Aristotle's Poetics, Hogarth; s. 23.
  29. ↑ Eksempelvis: Golden, Leon (1992): Aristotle on Tragic and Comic Mimesis, Atlanta; Halliwell, Stephen (1986): Aristotle's Poetics, London; Keesey, Donald (desember 1978-januar 1979): «On Some Recent Interpretations of Catharsis», The Classical World, 72(4), s. 193–205.
  30. ↑ «Agit-prop», Tate. Sitat: «Agit-prop is an enterprise set up by the Soviet Communist Party in 1920 intended to control and promote the ideological conditioning of the masses. The term is now used to refer to any cultural manifestation with an overtly political purpose»
  31. ↑ Almvik, Sivert (3. november 2009): «Begrepet: Verfremdungseffekt», Montages.no
  32. ↑ Brecht, Bertold (1999): «La dramaturgie non aristotélicienne», Théâtre épique, théâtre dialectique, éd. Jean-Marie Valentin, Paris, Éditions de L'Arche,s. 69–70.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
  • «Katarsis» (PDF), fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier, hovedsakelig sammensetning av sitater.
  • «Catharsis», Dictionary of the History of Ideas
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Katarsis&oldid=25732264»