Louis Nicolas Davout

Louis Nicolas Davout Le Maréchal de fer, La Bête
Født		10. mai 1770 Annoux
Død		1. juni 1823 (53 år) Paris Tuberkulose
Beskjeftigelse		Politiker, offiser, militær leder, marskalk
Embete		Mayor of Savigny-sur-Orge krigsminister Pair de France
Ektefelle		Aimée Davout (1801–) Adelaide Séguenot (1791–1794)
Far		Jean-François d'Avout
Mor		Françoise-Adélaïde Minard de Velars
Søsken		Louis Alexandre Davout
Barn		Adélaïde-Louise d'Eckmühl de Blocqueville Joséphine Davout d'Auerstaedt Napoléon-Louis Davout Adèle Napoléonie Davout d'Eckmühl
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Père Lachaise Grave of Louis Nicolas Davout
Utmerkelser		12 oppføringer Storkors av Æreslegionen Marskalker av imperiet (1804–) Ridder av Sankt Ludvigsordenen Marskalk av Frankrike Storkors av den militære Maria Teresia-ordenen Navn inngravert på Triumfbuen i Paris Parrain de promotion de l'École spéciale militaire de Saint-Cyr Storkors av Ordenen Virtuti Militari Jernkroneordenen Sankt Stefans orden Den militære Maria Teresia-ordenen Knight Grand Cordon of the Order of Christ (1810)
Troskap		Frankrike
Våpenart		Den franske hær
Tjenestetid		1788–1815
Militær grad		Marskalker av imperiet, general
Enhet		La grande armée
Deltok i		Revolusjonskrigene, Napoleonskrigene
Signatur
Våpenskjold
Louis Nicolas Davout på Commons

Louis Nicolas Davout (1770–1823) var marskalk av Frankrike. Han kjempet under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene. Hans naturlige talent for krigføring samt hans rykte som en streng disiplinær ga ham kallenavnet «Jernmarskalken». Han blir ofte ansett som en av Napoleons mest suverene marskalker. Hans lojalitet og lydighet mot Napoleon var absolutt. I løpet av hans levetid ble Davouts navn ofte stavet Davoust.

Liv og virke

Bakgrunn

Louis Nicolas Davout nedstammet fra en vel ansett, lavadelig familie med begrensede midler. Han var medelev med Napoléon Bonaparte i Brienne og ble i 1788 sous-lieutenant i et kavaleriregiment.

Den franske revolusjon

Ved utbruddet av den franske revolusjonen støttet han dens prinsipper og i 1791 ble han bataljonssjef for de frivillige i Yonne. I slaget ved Jemappes kjempet han med fremgang under Charles-François Dumouriez, og ved bortfallet av Dumouriez sendte han ut en energisk proklamasjon til armeen.

Han og avanserte til oberst i mars 1793 og brigadegeneral i juli samme år. Han ble grunnet sin adelige familiebakgrunn suspendert en kort periode – likesom andre adelige – men tjenestegjorde igjen i 1794 ved Mosel og utmerket seg i slaget ved Neerwinden.

Napoleonskrigene

Davout fulgte deretter Napoléon Bonaparte ved felttoget i Egypt og deltok ved det andre slaget ved Aboukir. I 1800 vendte han tilbake til Frankrike, og da Napoleon ble keiser i 1804 ble Davout utnevnt til marskalk av Frankrike. Han var den yngste og minst erfarne av generalene som ble forfremmet til marskalk, noe som ga ham fiendtlighet fra andre generaler gjennom hele karrieren.

Napoléon ga ham kommando av 3. korps av Grande Armée under krigen mot den tredje koalisjonen i 1805, og han utmerket seg under slaget ved Austerlitz. Året etter, i løpet av felttoget mot Preussen, vant han i slaget ved Jena-Auerstedt over en dobbelt så stor prøyssisk styrke. Etter hans deltakelse i slaget ved Eylau, holdt Davout stillingen som guvernør i Hertugdømmet Warszawa.

Davout deltok under Napoleons felttog i Russland 1812 og deltok i slaget ved Borodino og slaget ved Krasnoje. I 1813 i Tyskland, sto han fast med sine tropper i Hamburg.

Etter Napoleonskrigene

Davout trakk seg tilbake ved restaurasjonen, og sluttet seg til Napoléon da han returnerte fra eksilet på Elba under de hundre dagene og ble krigsminister. Etter nederlaget i slaget ved Waterloo trakk han seg tilbake til Savigny-sur-Orge, og ble valgt til borgermester i byen i 1822.

Davout døde den 1. juni 1823 i Paris, i en alder av 53 år. Han ble begravet på gravfeltet Père Lachaise i Paris.

Æresbevisninger

Hans navn er innskrevet på Triumfbuen i Paris i 13. spalte. I 1805 ble han tildelt Æreslegionens storkors. I 1819 ble han opphøyet til pair av Frankrike. Han var Colonel général des Grenadiers à pied de la Garde impériale.

Litteratur

• Paul Holzhausen: Davout in Hamburg: ein Beitrag zur Geschichte der Jahre 1813 – 1814 / von einem Freunde historischer Wahrheit. Mülheim (Ruhr): Röder, 1892
• Karl Bleibtreu: Marschälle, Generale, Soldaten Napoleons I. VRZ, Hamburg 1999, ISBN 3-931482-63-4 (Repr. d. Ausg. Berlin 1898).
• Pierre Charrier: Le maréchal Davout. Edition Nouveau Monde, Paris 2005, ISBN 2-84736-111-1.
• John G. Gallaher: The Iron Marshal. A biography of Louis N. Davout. Greenhill Books, London 2000, ISBN 1-85367-396-X.
• Frédéric Hulot: Le maréchal Davout. Pygmalion, Paris 2003, ISBN 2-85704-792-4.
• Helmut Stubbe da Luz: «Franzosenzeit» in Norddeutschland (1803–1814). Napoleons Hanseatische Departements, Bremen 2003 ISBN 3-86108-384-1.
• Alain Felkel: Louis Nicolas Davout. Das Genie hinter Napoleons Siegen. Osburg Verlag 2013, ISBN 978-3-95510-026-1.
• Gabriele Hoffmann: Die Eisfestung. Hamburg im kalten Griff Napoleons. München, Piper, 2013, ISBN 978-3-492-30183-1.
• Louise Adélaïde de Blocqueville (1879). Le Maréchal Davout, prince d'Eckmühl. Raconté par les siens et par lui-même. Paris: Didier. 

Eksterne lenker

• (en) Louis-Nicolas Davout – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (de) Verk av og om Louis Nicolas Davout i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• «Davout and Napoleon: A Study of Their Personal Relationship» (engelsk)