Hopp til innhold

Louis Nicolas Davout

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Louis Nicolas Davout
Le Maréchal de fer, La Bête
Født10. mai 1770[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Annoux
Død1. juni 1823[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (53 år)
Paris[5]
Tuberkulose
BeskjeftigelsePolitiker, offiser, militær leder, marskalk Rediger på Wikidata
Embete
  • Mayor of Savigny-sur-Orge
  • krigsminister
  • Pair de France Rediger på Wikidata
EktefelleAimée Davout (1801–)
Adelaide Séguenot (17911794)
FarJean-François d'Avout
MorFrançoise-Adélaïde Minard de Velars
SøskenLouis Alexandre Davout
BarnAdélaïde-Louise d'Eckmühl de Blocqueville
Joséphine Davout d'Auerstaedt
Napoléon-Louis Davout
Adèle Napoléonie Davout d'Eckmühl
NasjonalitetFrankrike
GravlagtPère Lachaise
Grave of Louis Nicolas Davout
Utmerkelser
12 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Marskalker av imperiet (1804–)
Ridder av Sankt Ludvigsordenen
Marskalk av Frankrike
Storkors av den militære Maria Teresia-ordenen
Navn inngravert på Triumfbuen i Paris
Parrain de promotion de l'École spéciale militaire de Saint-Cyr
Storkors av Ordenen Virtuti Militari
Jernkroneordenen
Sankt Stefans orden
Den militære Maria Teresia-ordenen
Knight Grand Cordon of the Order of Christ (1810)[6]
TroskapFrankrike
VåpenartDen franske hær
Tjenestetid1788–1815
Militær gradMarskalker av imperiet, general[7][8]
Enhet
Deltok iRevolusjonskrigene, Napoleonskrigene
Signatur
Louis Nicolas Davouts signatur
Våpenskjold
Louis Nicolas Davouts våpenskjold

Louis Nicolas Davout (1770–1823) var marskalk av Frankrike. Han kjempet under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene. Hans naturlige talent for krigføring samt hans rykte som en streng disiplinær ga ham kallenavnet «Jernmarskalken». Han blir ofte ansett som en av Napoleons mest suverene marskalker. Hans lojalitet og lydighet mot Napoleon var absolutt. I løpet av hans levetid ble Davouts navn ofte stavet Davoust.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Louis Nicolas Davout nedstammet fra en vel ansett, lavadelig familie med begrensede midler. Han var medelev med Napoléon Bonaparte i Brienne og ble i 1788 sous-lieutenant i et kavaleriregiment.

Den franske revolusjon

[rediger | rediger kilde]

Ved utbruddet av den franske revolusjonen støttet han dens prinsipper og i 1791 ble han bataljonssjef for de frivillige i Yonne. I slaget ved Jemappes kjempet han med fremgang under Charles-François Dumouriez, og ved bortfallet av Dumouriez sendte han ut en energisk proklamasjon til armeen.

Han og avanserte til oberst i mars 1793 og brigadegeneral i juli samme år. Han ble grunnet sin adelige familiebakgrunn suspendert en kort periode – likesom andre adelige – men tjenestegjorde igjen i 1794 ved Mosel og utmerket seg i slaget ved Neerwinden.

Napoleonskrigene

[rediger | rediger kilde]

Davout fulgte deretter Napoléon Bonaparte ved felttoget i Egypt og deltok ved det andre slaget ved Aboukir. I 1800 vendte han tilbake til Frankrike, og da Napoleon ble keiser i 1804 ble Davout utnevnt til marskalk av Frankrike. Han var den yngste og minst erfarne av generalene som ble forfremmet til marskalk, noe som ga ham fiendtlighet fra andre generaler gjennom hele karrieren.

Napoléon ga ham kommando av 3. korps av Grande Armée under krigen mot den tredje koalisjonen i 1805, og han utmerket seg under slaget ved Austerlitz. Året etter, i løpet av felttoget mot Preussen, vant han i slaget ved Jena-Auerstedt over en dobbelt så stor prøyssisk styrke. Etter hans deltakelse i slaget ved Eylau, holdt Davout stillingen som guvernør i Hertugdømmet Warszawa.

Davout deltok under Napoleons felttog i Russland 1812 og deltok i slaget ved Borodino og slaget ved Krasnoje. I 1813 i Tyskland, sto han fast med sine tropper i Hamburg.

Etter Napoleonskrigene

[rediger | rediger kilde]

Davout trakk seg tilbake ved restaurasjonen, og sluttet seg til Napoléon da han returnerte fra eksilet på Elba under de hundre dagene og ble krigsminister. Etter nederlaget i slaget ved Waterloo trakk han seg tilbake til Savigny-sur-Orge, og ble valgt til borgermester i byen i 1822.

Davout døde den 1. juni 1823 i Paris, i en alder av 53 år. Han ble begravet på gravfeltet Père Lachaise i Paris.

Æresbevisninger

[rediger | rediger kilde]

Hans navn er innskrevet på Triumfbuen i Paris i 13. spalte. I 1805 ble han tildelt Æreslegionens storkors. I 1819 ble han opphøyet til pair av Frankrike. Han var Colonel général des Grenadiers à pied de la Garde impériale.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Paul Holzhausen: Davout in Hamburg: ein Beitrag zur Geschichte der Jahre 1813 – 1814 / von einem Freunde historischer Wahrheit. Mülheim (Ruhr): Röder, 1892
  • Karl Bleibtreu: Marschälle, Generale, Soldaten Napoleons I. VRZ, Hamburg 1999, ISBN 3-931482-63-4 (Repr. d. Ausg. Berlin 1898).
  • Pierre Charrier: Le maréchal Davout. Edition Nouveau Monde, Paris 2005, ISBN 2-84736-111-1.
  • John G. Gallaher: The Iron Marshal. A biography of Louis N. Davout. Greenhill Books, London 2000, ISBN 1-85367-396-X.
  • Frédéric Hulot: Le maréchal Davout. Pygmalion, Paris 2003, ISBN 2-85704-792-4.
  • Helmut Stubbe da Luz: «Franzosenzeit» in Norddeutschland (1803–1814). Napoleons Hanseatische Departements, Bremen 2003 ISBN 3-86108-384-1.
  • Alain Felkel: Louis Nicolas Davout. Das Genie hinter Napoleons Siegen. Osburg Verlag 2013, ISBN 978-3-95510-026-1.[9]
  • Gabriele Hoffmann: Die Eisfestung. Hamburg im kalten Griff Napoleons. München, Piper, 2013, ISBN 978-3-492-30183-1.
  • Louise Adélaïde de Blocqueville (1879). Le Maréchal Davout, prince d'Eckmühl. Raconté par les siens et par lui-même. Paris: Didier. 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 Encyclopædia Britannica Online, oppført som Louis-Nicolas Davout, duke of Auerstedt, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Louis-Nicolas-Davout-duc-dAuerstedt-prince-dEckmuhl, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 14048[Hentet fra Wikidata]
  4. 1 2 Roglo, Rogio person-ID p=louis+nicolas;n=davout+d+auerstaedt, oppført som Louis-Nicolas Davout d'Auerstaedt[Hentet fra Wikidata]
  5. Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Даву Луи Никола, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. gallica.bnf.fr[Hentet fra Wikidata]
  7. Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator osa20191023955, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/
  8. Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, GND-ID 116041749, Wikidata Q36578, https://gnd.network/
  9. Der ach so gute Mensch von Savigny i FAZ vom 12. November 2013, Seite 26

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]