Magnus Ladulås
| Magnus Ladulås | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 1240[1][2][3][4] | ||
| Død | 18. des. 1290 Visingsö | ||
| Beskjeftigelse | Konge | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle(r) | Helvig av Holstein (1276–)[5] | ||
| Far | Birger jarl | ||
| Mor | Ingeborg Eriksdotter | ||
| Søsken | 7 oppføringer
Rikitsa Birgersdatter
Katarina Birgersdatter Ingeborg Birgersdatter Eric Birgersson Valdemar Birgersson Gregers Birgersson (halvbror på fars side) Bengt Birgersson | ||
| Barn | Ingeborg Magnusdatter av Sverige[6] Birger Magnusson Erik Magnusson av Södermanland Valdemar Magnusson[6] Rikissa Magnusdatter | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Gravlagt | Riddarholmskyrkan[7][8] | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Magnus Ladulås (1240–1290) var først hertug, deretter konge av Sverige 1275–1290. Han var sønn av Birger jarl og Ingeborg Eriksdotter av Sverige.[9][10]
Opprør mot broren
[rediger | rediger kilde]Magnus omtales som hertug og holdt etter farens død i 1266 Södermanland som len. Forholdet til den eldre broren, kong Valdemar Birgersson, ble snart spent. Hans andre og yngre bror Erik støttet ham i striden mot kongen som snart slo ut i fullt opprør etter at Valdemar kom tilbake fra en pilegrimsferd for å gjøre bot til Roma i 1274. Året etter brøt Magnus og Erik helt med Valdemar og søkte støtte hos kong Erik Klipping i Danmark, hvilket han fikk.[11] Støttet av en dansk hær trengte Magnus og Erik inn i Vestergøtland. Med hjelp av 100 leide danske kavalerister (noen kilder sier 700) ble Valdemar beseiret i slaget ved Hova i 1275, og tvunget til å flykte til Norge hvor kong Magnus Lagabøte styrte. I juli samme år ble det utført en seremoni på Morasteinen hvor Magnus ble tatt til konge. Den 24. mai 1276 ble han kronet i Uppsala. Samme år giftet han seg med Helvig av Holstein som også nedstammet fra Sverkerætten.
Megler og dommerrolle
[rediger | rediger kilde]Magnus kom deretter i konflikt med sin gamle støttespiller i Danmark, kong Erik Klipping, som nå støttet Valdemar, og Magnus ble tvunget til å avstå den sørlige delen av riket til Valdemar. Allerede i 1279 gjenerobret Magnus områdene ved at han året i forveien sluttet fred med Danmark. Grunnen var sannsynligvis at Valdemar hadde deltatt i folkungenes opprør i 1278, der noen av rikets stormenn drepte en av kong Magnus’ fortrolige, tok kongens svigerfar til fange og beleiret Jönköping. Magnus inngikk forlik med opprørerne, men i 1280 slo han til, fikk dem fanget og lot opprørslederen halshugge. Deretter kunne han styre i fred og ro.
Hansabyen Bremen var flere ganger utestengt fra Hansaen; første gang i Magnus' tid da han som voldgiftsdommer tvang Norges konge, Eirik Magnusson, til å godta privilegiene for Hansa-kontoret i Bergen. Skip fra Bremen hentet tørrfisk fra Norge før Lübeck, og tenkt seg at de på fredelig vis kunne skaffe seg de privilegiene andre hansabyer prøvde å tilegne seg med makt. I stedet tok det lang tid før Bremen fikk en fot innenfor tørrfiskhandelen igjen (i 1358).[12] Dommen fantes i original (pergament) inntil ødeleggelsene av Lübecks arkiver i andre verdenskrig, men finnes trykt i blant annet Hansisches Urkundenbuch.[13] Dommen fra 1285 gjorde slutt på striden mellom Norge og de nordtyske stedene Lübeck, Rostock, Wismar, Stralsund, Greifswald, Riga, samt tyskerne i Visby i 1284-85 ved å fastslå tyskernes rettigheter, som skulle med «evig kraft og styrke ukrenkelig overholdes av partene». Også alliansen stedene hadde inngått med Danmark mot Norge ble formalisert, for «dersom Danmarks konge klager over at herre kongen av Norge har gjort ham skade, og påkaller de nevnte byers hjelp, skal byene sende sitt brev til Norges konge om at han skal yte rettferd mot Danmarks konge.» Sammen med privilegiebrevet av 1294 ga dommen Hansaforbundet det høydepunkt av privilegier som forbundet lyktes å oppnå i høy- og senmiddelalderens Norge. Boten var tung for den norske statskassen: «6 000 mark norsk sølvmynt til fullmektiger for stedene, slik at tre mark sølvmynt er verd én mark rent sølv. Dette skal utbetales innen ett år, regnet fra førstkommende fest for den salige Johannes døper (dvs. jonsok), og fordeles mellom de skadelidende.»[14]
I 1285 kom Magnus også til en overenskomst med Gotland som lenge hadde vært selvstendig, og knyttet øya i Østersjøen nærmere til riket. Da det oppsto en tvist mellom borgerne i Visby og bøndene på Gotland, avgjorde kong Magnus striden i kraft av sin posisjon.
I likhet med sin far opprettholdt han freden i landet og fikk derfor det ærefulle tilnavnet «Ladulås» i betydningen at «han satte lås for bondens lada» (lada = «låve»).
Modernisering av riket
[rediger | rediger kilde]Gjennom Alsnö-forordningen utstedt en gang i 1279–1280 forbød han voldshandlinger, og gjennom Skänninge-forordningen i 1284 søkte han å fjerne blodhevnen, spesielt med forordningen om kongefreden. Den første forordningen inneholdt blant annet skattefrihet for den som gjorde krigstjeneste til hest, og utgjorde første steg i dannelsen av en ny adel.[15]
Gjennom disse forordningene ble forholdet mellom kongen og stormennene formalisert, og det kom regler som regulerte krigstjenesten. Privilegier utferdiget i Söderköping i 1281 fritok kirken for å betale skatter og kommende pålegg.[15] Skattesystemet ble også omorganisert. I løpet av 1280-tallet omtales et «kongens råd», en krets av rådgivere som kunne tre i funksjon, om kong Magnus falt fra innen tronfølgeren var myndig.
Magnus ble begravd i Stockholms fransiskanerkirke, Riddarholmskyrkan. Her finnes et monument oppført av Johan III av Sverige.
Ekteskap og barn
[rediger | rediger kilde]Magnus Ladulås giftet seg i Kalmar den 11. november 1276 med Helvig av Holstein (død 1324/1326), datter av grev Gerhard I av Holstein. Paret fikk følgende barn:
- Erik Magnusson (omkring 1277–1279)
- Ingeborg Magnusdatter av Sverige (1277/1279–1319), gift med den danske kongen Erik Menved (1274–1319)
- Birger Magnusson av Sverige (1280/1281–1321), konge av Sverige
- Erik Magnusson av Södermanland (omkring 1282–1318), hertug av Södermanland. Døde av sult i 1318 Nyköpingshus' festning etter å ha blitt satt i fengsel av sin bror, kong Birger. Gift med norsk Ingebjørg Håkonsdatter av Norge.[16]
- Valdemar Magnusson (omkring 1285–1318), hertug av Finland og (1310) av Öland. Døde av sult i 1318 i Nyköpingshus' festning etter å ha blitt satt i fengsel av sin bror, kong Birger.
- Rikissa Magnusdatter av Sverige (1285/1287–1348), abbedisse i St. Klara kloster i Stockholm
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Biografiskt lexikon för Finland, «Magnus Ladulås», Biografisk leksikon for Finland ID (urn.fi) 4013-1416928956619[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 120770377, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Enciclopedia Sapere, oppført som Magnus (re di Svezia), De Agostini ID Magnus+(re+di+Svezia)[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Finlands Nasjonalbiografi, oppført som Maunu Ladonlukko, Kansallisbiografia-ID 129, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ↑ The Peerage person ID p11288.htm#i112875, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Stockholms stadsmuseum, «Dags för ny gravöppning i Riddarholmskyrkan», YouTube-videoidentifikator obgnsSMODIw, besøkt 17. november 2019[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Riddarholmskyrkan - inventories and graves, side(r) 375, besøkt 15. november 2019, «Konungarna Maghus Ladulås och Karl Knutssons gravar»[Hentet fra Wikidata]
- ↑ (no) «Magnus Ladulås» i Store norske leksikon
- ↑ Kongens makt og ære : skandinaviske herskersymboler gjennom 1000 år. Universitetets Oldsaksamling. 1985. s. 81-82. ISBN 8271810480.
- ↑ Joys, Charles (1963). Vårt folks historie. 3: Fra storhetstid til unionstid. Aschehoug. s. 134.
- ↑ A brief history of Bremen; historyofthegermans.com
- ↑ Hansisches Urkundenbuch
- ↑ «1285: Voldgiftsdom ved kong Magnus Birgersson mellom kong Eirik Magnusson og de tyske steder», hist.uib.no
- 1 2 Vår kulturarv. 2 : Europeisk kultur spirer. København: Forlaget for Faglitteratur. 1963. s. 78.
- ↑ Ingeborg Mikkelsdatter Hoel (2015). «Dronning Eufemia og Oslo». St. Hallvard. Oslo Byes Vel. s. 5-16.
