Ogham-skrift
Ogham-skriften ᚛ᚑᚌᚐᚋ᚜ (moderne irsk: ogham; gammelirsk: ogam, ogum; skotsk-gælisk: oghum) er et primitivt skriftsystem fra tidlig middelalder på de britiske øyer og Irland. Selv om datering av ogham-inskripsjonene er vanskelig og ofte problematisk: selv om selve skriftsystemet ble opprettet før de bevarte eksemplene, er de fleste bevarte inskripsjonene fra hovedsakelig mellom 400 og 600 e.Kr.[1] Ogham ble benyttet i de britiske øyer, hovedsakelig i de keltiskspråklige områdene, det vil si Irland, Wales og Skottland, men svært få kjente tilfeller fra England. De ble hogd eller risset inn i steiner, og utformingen av dem er antagelig betegnende, form fulgte funksjon. Skriften var enkelt oppbygd. Den bestod av forskjellige mønstre av rett linjer. Skriften ble ordnet i et alfabetisk system med fire grupper, noe som ligner det som var tilfellet med runene. Man kjenner ikke sikkert til skriftens opprinnelse, men det er opprettet en del teorier.
Innledning
[rediger | rediger kilde]Det er omtrent 400 bevarte ortodokse inskripsjoner på steinmonumenter over hele Irland, hovedsakelig sørlige Munster,[2] og den vestlige delen av de britiske øyer. Det største antallet utenfor Irland er i Pembrokeshire i Wales.[3]
Den opprinnelige formen for ogham representerte omtrent 80 lyder fra gælisk, med 20 symboler arrangert i fire grupper på fem. Hver gruppe, eller aicme, var bygd opp av enkelte streker, skåret i tre eller hogd i stein, og hvor hver bokstav representert av et, to, tre, fire eller fem streker og gruppert i sekvenser på et til fem plassert til venstre, høyre, diagonalt på tvers av eller i midten av en sentral stammelinje (en strek til høyre er en «b», to streker er «l», tre streker «v/f», og så videre).[1]
De aller fleste inskripsjonene består av personnavn.
Bríatharogam («Ogham-ord»), flertall bríatharogaim, er i tidlig irsk litteratur kjenninger som forklarer betydningen av navnene på bokstavene eller de enkelte tegnene i orgham-alfabetet.[4] Ifølge bríatharogam kan navnene på forskjellige trær tilskrives individuelle bokstaver. Av denne grunn er ogam noen ganger kjent som «det keltiske tre-alfabetet», om ikke annet enn at utformingen minnet om en horisontal trestamme med greiner ut til sidene.[5]
Etymologien til ordet ogham er fortsatt uklar. En mulig opprinnelse er fra den irske og-úaim, «punktfuge», og refererer til sømmen laget av spissen til et skarpt våpen.[6]
Ogham ble lagt til standarden Unicode i september 1999 med utgivelsen av versjon 3.0.[7]
Opprinnelse
[rediger | rediger kilde]
Det er generelt antatt at de eldste inskripsjonene i ogham kan dateres til omkring 300 eller 400 e.Kr.,[8] men en avvikende oppfatning er James Carney som mente at dens opprinnelse er snarere innenfor 100-tallet f.Kr.[9] Selv om bruken av «klassisk» ogham i steininskripsjoner ser ut til å ha blomstret på 500- og 600-tallet rundt Irskesjøen, viser de fonologiske bevisene klart at alfabetet er oppstått fra før 400-tallet. Det som er bevart er hva som finnes på stein, men man antar at ogham, slik som med runer, også ble benyttet på forgjengelig materialer, slik som tre og tømmer, bark fra trær, og dyrehuder. Det vises også i tapet av fonemer representert av den irske bokstaven úath («H») og straif («Z» i manuskripttradisjonen, men sannsynligvis «F» fra «SW»), gétal (representerer den velar nasale «NG» i manuskripttradisjonen, men etymologisk sannsynligvis «GW»), som alle tydeligvis er en del av systemet, men ikke attestert i inskripsjoner.
Det ser ut til at ogham-alfabetet ble modellert etter et annet skriftsystem,[10] og en teori er at det er likheter med stavløse runer, en forenkling av normale runer,[11] som kryptografiske tegn.[12] Det er dog større konsensus at det var det latinske alfabetet som ga malen.[13][14] selv om runer som den eldre futharken, og selv det greske alfabetet har blitt fremmet.[15]
Runeopprinnelse vil elegant forklare tilstedeværelsen av at bokstavene «H» og «Z» er ubrukte på irsk, så vel som tilstedeværelsen av vokal- og konsonant-varianter «U» versus «W», ukjent for latinsk skrift og gått tapt på gresk (jf. digamma). Det latinske alfabetet er den primære konkurrenten hovedsakelig da dets innflytelse i den nødvendige perioden (300-tallet) er lettest etablert, og er mye brukt i nabolandet romersk Britannia, mens runer på 300-tallet tilsynelatende ikke var veldig utbredt selv på det kontinentale Europa. Det tidlige kristne fellesskapet som er kjent for å ha eksistert i Irland fra rundt 400 e.Kr., hvis eksistens bevitnes av oppdraget til Palladius av pave Celestin I i år 431. Det kan være at lydene til primitiv irsk var vanskelig å transkribere til det latinske alfabetet,[16] og at sameksistensen mellom de kristne og keltisk hedenskap i begynnelsen førte til opprettelsen av et eget alfabet.[17]
Ogham ble utviklet i utkanten av Romerriket og viser spredningen av romersk innflytelse selv langt utenfor dets grenser. Det faktum at ogham har fem vokalsymboler (selv om gælisk har ti slike lyder) er en av årsakene til at forskere tror at det latinske alfabetet, som også bruker fem vokaler, var en innflytelse på oppfinnelsen av oghamsystemet. Ogham var ikke et enkelt, fast system, og de bevarte steinene viser modifikasjoner, ettersom nye symboler ble oppfunnet og eldre gikk tapt. Noen få steiner viser også kristen innflytelse, blant annet med utskårne kors.[1]
I Irland og i Wales er inskripsjonene på de monumentale steinene bestående av primitivt eller arkaisk irsk, de eldste formene for goidelske språk. Overgangen til gammelirsk, språket til de eldste kildene i det latinske alfabetet, finner sted omtrent på 600-tallet.[18] Ettersom ogham-inskripsjoner nesten utelukkende består av personnavn og merker som muligens indikerer jordeierskap, er språklig informasjon som kan skimtes fra den primitive irske perioden for det meste begrenset til fonologisk utvikling.