Gotisk arkitektur

Se også: gotisk kunst

Gotisk arkitektur eller gotikk betegner fellestrekk ved monumentale byggverk i den arkitektoniske perioden som dominerte det katolske Vest-Europa i middelalderen, fra ca. 1150 til ca. 1550. Gotikken er mer enn noen annen periode i europeisk kunsthistorie basert på konstruktive prinsipper.

Gotisk arkitektur er en stil som blomstret i Europa i høy- og senmiddelalderen. Den utviklet seg fra romansk arkitektur og ble etterfulgt av renessansens arkitektur. Den hadde sin opprinnelse i 1100-tallets Frankrike, ble omfattende benyttet, særskilt for kirker og katedraler, fram til 1500-tallet.

Gotikkens byggmestere kombinerte spissbuer, ribbekrysshvelv og strebebuer på en ny måte. De konstruktive utfordringer med iboende estetiske muligheter som byggmestrene sto overfor, møtte de ved å utvikle og raffinere konstruktive løsninger inntil det nesten sublime. Dens ribbekrysshvelv tillot større vekt på takene som ble motbalansert av strebebuene på utsiden, noe som ga større høyde og mer plass for vinduer.^[1] Et annet viktig trekk var omfattende bruk av glassmaleri og monumentale rosevinduer for skaffe lys og farger til interiøret. Et annet trekk var bruken av realistiske statuer i eksteriøret, særskilt over portalene, for å illustrere bibelfortellinger for ikke lesekyndige i menigheten. Disse teknologiene hadde alle eksistert i romansk arkitektur, men de ble benyttet i på langt mer nyskapende og langt mer omfattende i gotisk arkitektur for å gjøre bygninger høyere, lysere og sterkere.

Det første kjente eksempelet er generelt betraktet å være klosterkirken Saint-Denis i nærheten av Paris. Dens kor og fasade ble konstruert med gotiske trekk. Kortet var fullført i 1144. Stilen dukket også opp i en del sivil arkitektur i nordlige Europa, særskilt i rådhus og universitetsbygninger. Nidarosdomen i Trondheim er en katedral i europeisk sammenheng, om enn ikke like storslått som de i Frankrike og England, men den eneste kirken i Norge som har en fullt utviklet gotisk basilikaform med strebebuer.^[2] På midten av 1700-tallet kom gotisk arkitektur tilbake i England, spredde seg gjennom 1800-tallets Europa og inn i 1900-tallet, men hovedsakelig for kirke- og universitetsbyggverk.

Betegnelse

Begrepet «gotikk» er lånt til norsk fra fransk^[3] og gotisk arkitektur var i perioden kjent som opus francigenum («frankisk verk»),^[4] Begrepet «gotisk arkitektur» har sin opprinnelse på 1500-tallet, og var opprinnelig meget negativt, antydet noe som var barbarisk, slik som gotiske horder i folkevandringstiden, og «formulert av italienerne for å beskrive de barbariske tyskerne og franskmennenes forferdelige byggverk».^[2] Giorgio Vasari benyttet betegnelsen «barbarisk tysk stil» i hans bok Livene til kunstnere fra 1550 for å beskrive hva som nå er betraktet som gotisk stil.^[5] Han tilskrev de ulike arkitektoniske trekkene til «goterne» som han holdt ansvarlig for å ødelegge antikkens bygninger etter at de erobret Roma, og reiste nye i denne stilen.^[6] Vasari og renessansen så seg selv som en videreføring av de klassiske romerske og greske idealer, men i dag brukes imidlertid navnet på perioden uten noen negativ betydning.

Bakgrunn

Romanske arkitektoniske problem

Et sentralt arkitektonisk problem i den forutgående periodens romanske arkitektur var utførelsen av krysshvelv – kryssende tønnehvelv med halvsirkelformet tverrsnitt. Dette gikk noenlunde greit over rom med kvadratisk grunnflate, men ettersom snittlinjen i møtet mellom de kryssende tønnehvelvene fulgte rommets diagonal, fikk denne en «trykket» form ved fast pilhøyde for hele hvelvet. Denne formen, en halv ellipse, var også statisk svakere fordi den ga et større sidetrykk. En løsning var å gjøre også denne diagonalbuen som oppstår i møtet mellom hvelvkappene halvsirkelformet, men dermed ble krysningspunktets pilhøyde markert høyere enn sideveggenes buer. Begge disse løsningene representerte både produksjonstekniske og estetiske problem – steinene i møtet mellom hvelvkappene kunne ikke masseproduseres, men måtte gis individuell form etter sin posisjon i hvelvet, og etter hvert som man nærmet seg toppen av hvelvet ble møtet mellom hvelvkappene visuelt mer og mer utydelig. Enda vanskeligere var det å slå krysshvelv over ikke-kvadratiske rom – med ulik lengde og bredde måtte det ene buesnittets form justeres for å oppnå samme pilhøyde. Dette kunne enten løses ved at den ene buen ble gjort ellipseformet, eller ved å «stylte opp» den smaleste buen med rette stykker under halvsirkelen. Denne siste løsningen ga imidlertid enda større estetiske problemer, idet møtelinjen mellom hvelvkappene kom til å danne en kurve også i vertikalplanet (projeksjonen ned på horisontalplanet danner en S-kurve). Dette var naturligvis også særdeles arbeidskrevende om det skulle utføres nøyaktig, og aller vanskeligst var det å slå kryssende tønnehvelv over de trapesformede enheter i en koromgang rundt apsis.

Gotikkens løsning

Disse problemene ble i første omgang løst ved å innføre hvelvribber, det vil si markere møtet mellom hvelvkappene med egne buer som kunne mures først, og dermed etablere hvelvets hovedform, hvor hvelvkappene på enklere vis kunne tilpasses. Genistreken i gotikkens byggekunst var at man forlot det halvsirkelformede hvelv og buer og gjorde dem spisse og dermed mer høyreiste. Ved å gjøre buene mer eller mindre spisse ble det mye enklere å lage krysshvelv over rom med ulik lengde og bredde, og dessuten også over polygonale og andre mer kompliserte planformer. Buene både diagonalt og på langsidene kunne gjøres høye nok til å være tilstrekkelig sterke, uavhengig av buehøyden på kortsidene. Og ikke minst – ved at alle buestykkene hver for seg utgjorde deler av sirkelslag, kunne likt utformede buesteinene produseres på forhånd, noe som gjorde byggingen enklere og raskere. Spissbueformen gjorde også trykkfordelingen i konstruksjonen gunstigere.

Katedralen i Laon med rett avsluttet kor og tverrskip
Notre-Dame i Reims, tverrskipene i ferd med å forsvinne
St-Etienne i Bourges, mangler tverrskip, men har doble sideskip
Grunnplan av katedralen i Wells
Grunnplan av katedralen i Salisbury
Grunnplan av Kølnerdomen

Inndeling av gotikken

Vanligvis regnes gotikkens begynnelse fra 1136, da koret i den franske Saint Denis-kirken ble ombygget under ledelse av abbed Suger.

Gotikken inndeles i tre faser:

Unggotikk ca. 1140 til 1190
Høygotikk ca. 1194
Sengotikk ca. 1375

I England er en annen inndeling vanlig:

Early English fra ca. 1180
Decorated sent på 1200-tallet
Perpendicular fra ca. 1310

Noen kjennetegn

Gotikkens byggmestre hadde som mål å bygge høyest mulig og slippe inn mest mulig lys gjennom store vinduer. Dette var en utvikling fra de tunge romanske kirkene fra den forutgående perioden, med små vinduer og massive tønnehvelv eller flate bjelkehimlinger. I den gotiske arkitekturen benyttet man derimot ribbehvelv med et skjelett av bærende murte buer eller ribber og fylte ut mellomrommene med tynne skall av murverk. Med denne skjelettkonstruksjonen ble overdekningen over rommet mye lettere, og veggene fikk en tilsvarende mindre belastning.

For å oppnå så store lysåpninger som mulig, lot man hvelvene bli båret dels av frie søyler, dels av søyler integrert i ytterveggene. Ved å konsentrere lastene fra hvelvene kunne det lages større åpninger i de mellomliggende partier av veggene. Den byggetekniske revolusjon som gotikken innebar består først og fremst i kombinasjonen av elementer som allerede var anvendt i en del romanske byggverk: ribbehvelvet, spissbuen og det utvendige system av strebepillarer og strebebuer.

Alle hvelv, også ribbehvelv, overfører et kraftig sidetrykk mot veggene eller søylene de springer ut fra. Virkningen er den samme som oppstår hvis vi hviler hodet i hendene og setter albuene på en glatt bordplate. Da vil vekten av hodet få albuene til å skli fra hverandere så hodet siger ned. Den vertikale lasten fra hodet blir omsatt i sidekrefter. På en glatt flate er det ingenting som holder disse sidekreftene i sjakk. Problemet for gotikkens byggmestre var å oppnå stabilitet ved å motvirke sidekreftene fra hvelv og tak.

Dette løste de ved å la sidetrykket fra hvelvene bli tatt imot av kraftige tverrstilte pilarer på utsiden, noe som gjorde at også rommet utenfor ytterveggen ble tatt i bruk i konstruksjonen. For å øke stabiliteten ble de ofte forhøyet med spirlignende påbygg, fialer (fransk: pinacles), som først og fremst skulle øke tyngden, slik at konstruksjonen bedre kunne ta opp sidekreftene fra hvelvet og føre dem ned til grunnen. Disse fialene var altså ikke bare dekorasjoner; de hadde en viktig konstruktiv funksjon.

I kirker med basilikalt tverrsnitt kunne tårnlignende strebepilarer i sideskipenes yttervegger føres videre opp over taket som frittstående tårn. Herfra kunne det spennes strebebuer som tok imot trykket fra hvelv og tak over midtskipet.

Den fullt utviklede gotiske veggkonstruksjonen ble på denne måten redusert til et skjelett av slanke murpilarer, og murverket i selve veggflaten kunne dermed gjøres mye tynnere eller sløyfes til fordel for store lysåpninger. Det massive langsgående murverket ble erstattet av tverrstilte murskiver. Endringen fra romansk til gotisk konstruksjon kan beskrives som en oppløsning av veggen.

På samme måten ble hvelvene redusert til en skjelettkonstruksjon av ribber som det var murt et hvelvskall i mellom. De gotiske ribbehvelvene var til å begynne med enkle og funksjonelle, men ble mot slutten av stilperioden rikere dekorert med statisk unødvendige mellomribber, og de kunne formes som palmekroner, som nett eller gis andre dekorative former.

Store kirker ble ofte konstruert med et høyere midtskip mellom to lavere sideskip for å gi mest mulig lys til interiøret. En kirke med denne formen kalles en basilika. Sideveggene i midtskipet deles inn i arkade (søylerekken mellom midtskip og sideskip), triforium (veggflaten over arkaden, med samme høyde som hvelv og tak over sideskipet, ofte rikt dekorert eller gjennombrutt), og klerestorium (midskipets vegger over sideskipstaket, med store vindusåpninger). Søylene var i unggotikken runde og relativt kraftige, men ble etter hvert erstattet av knippesøyler som ga et slankere preg.

I tillegg til det konstruktive karakteriseres gotikken av storslagne spissbueportaler, store vinduer fylt med glassmalerier og et vell av skulpturer over hele kirken. Som regel har også vinduene spisse buer, men det er ingen nødvendighet for konstruksjonen.

Noen gotiske kirker mangler en del av disse karakteristikkene. Den kjente kirken Santa Croce i Firenze har eksempelvis et flatt tretak, mens katalanske, tyske og tsjekkiske hallkirker i senmiddelalderen ble bygget med sideskipene hevet opp til samme høyde som midtskipet, og dermed fikk en helt annen romform. I Kroatia og Italia finnes en rekke gotiske kirker med rundbuevinduer, eksempelvis katedralene i Sibenik og i Siena.

Historie

Fransk gotikk

Gotikken oppsto i Île-de-France, området rundt Paris, omkring 1150. Nord-Frankrike fortsatte å ha en lederrolle i utviklingen av gotikken til utpå 1300-tallet, da land som Tyskland, Spania og England gikk forbi i kreativitet og dristighet.

Et kjennetegn for fransk gotikk er apsidalt (halvrundt) avsluttet kor, gjerne med en rekke kapeller omkring. Tverrskipene blir etter hvert mindre og mindre synlige i grunnplanen. Du finner sjelden høye og massive sentraltårn der tverrskipene møter hovedskipet, men gjerne et slankt spir (fransk: flèche). Vestfronten er gjerne flankert av et par høye tårn, over avslutningen av sideskipene. Motivet sies å representere «byporten» til «det himmelske Jerusalem». I en del tilfeller har også tverrskipsfasadene et tårnpar, som vist på Eugéne Viollet-le-Ducs «idealtegning» av en gotisk katedral. Katedralen i Bordeaux har slike tårn ved begge tverrskipsfasadene, men ikke i vestfronten. Katedralen i Laon var planlagt med syv tårn – to i vestfronten og i hver av tverrskipsfrontene og et kraftig hovedtårn (som er vanlig i engelsk gotikk) over krysset. I Chartres var det planlagt hele åtte tårn, idet også korets omgang var flankert av et tårnpar. Bare vestfronttårnene ble fullført over; de øvrige er avsluttet i høyde med midtskipets takfot. Også katedralen i Reims, og klosterkirken i St. Dénis har ufullførte tårnpar ved tverrskipsfasadene.

Unggotikken

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]