Ultramontanisme
Ultramontanismen (fra latin ultra montes, hinsides fjellene, det som menes er Alpene) er en retning og filosofi innenfor den romersk-katolske kirke og preget særlig 1800-tallet og tidlig1900-tall. Uttrykket tilhører den politiske sfære, da som betegnelse for den Roma-tro politiske katolisisme.
Ultramontanisme kan bestå i å gi Paven myndighet over både åndelige og verdslige lokale hierarkier, inkludert lokale biskoper.
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Begrepet kommer opprinnelig fra middelalderen da paver som ikke kom fra Italia ble kalt papa ultramontano, det vil si «pave fra den andre sioden av fjellene». Etter den protestantiske reformasjonen i Frankrike vendte begrepet tilbake, men med omvendt betydning idet det ble benyttet i Frankrike og Tyskland for å betegne paven som en mann på den andre siden av fjellene, i Italia.[1] Utenlandske studenter ved middelalderske italienske universiteter ble også kalt for «ultramontanes».
Med tiden kom begrepet til å benyttes som et skjellsord om de som ble ansett å være upatriotiske ved å fremheve den pavelige rett til å blande seg i Frankrikes indre anliggender.
Historikk
[rediger | rediger kilde]Etter Napoleonskrigene gjenvant paven makten i Kirkestaten og pavedømmet gikk en ny blomstringstid i møte. Pavestolen etterstrebet full kontroll over det romersk-katolske hierarki overalt i Europa og i den øvrige verden.
Ultramontanismen ville bekjempe enhver bestrebelse innenfor katolisismen på å skaffe de enkelte landskirker så stor selvstendighegt at det truet den kirkelige enhet, åpnet for læremessige avvik og gav grobunn for utilbørlig nasjonalisme eller usunne avhengighetsbånd til statsmakten. Gammelkatolisismen, gallikanismen, febronianismen og så videre var ille ansett av ultramontanistene.
Bestrebelserne gikk derimot ut på at hevde pavens stilling og makt, og som et utslag av dette står ufeilbarhetsdogmet fra 1870—71. Ikke minst jesuittene var tilhengere av ultramontanismen, men den hadde også politisk betydning, blant annet var det tyske Sentrumsparti påvirket i ultramontan retning.
Innen den romersk-katolske kirken vant ultramontanisme over konsilarisme i det Første Vatikankonsilet, hvor pavens ufeilbarlighet ex cathedra ble vedtatt.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Victor Conzemius: Ultramontanismus. Artikkel i: Theologische Realenzyklopädie. Band 34, 2002, S. 253–263.
- Gisela Fleckenstein, Joachim Schmiedl (Hrsg.): Ultramontanismus. Tendenzen der Forschung. Bonifatius, Paderborn 2005, ISBN 3-89710-306-0 (Einblicke 8).
- Jürgen Strötz: Der Fels der Kirche. Ultramontane Kirchenlehre im 19. Jahrhundert, dargestellt am Beispiel des Eichstätter Bischofs Franz Leopold Freiherrn von Leonrod (1827–1905). Kovač, Hamburg 2003, ISBN 3-8300-1108-3 (Studien zu Religionspädagogik und Pastoralgeschichte 4).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Ultramontanism i Nordisk familjebok (1. utgave, 1892)