balsamering

Balsamering er særlig kjent fra Det gamle Egypt, hvor teknikken ble tatt i bruk fra rundt 3000 fvt. Det fantes flere standarder av balsameringsteknikk i Det gamle Egypt, avhengig av hvor grundig prosedyre man hadde råd til. I tillegg endret og utviklet balsameringsteknikkene seg gjennom historien. Felles for de egyptiske teknikkene var imidlertid dehydrering, det vil si tørking av kroppen. De konserverte likene ble etter hvert kalt mumier. Ordet ‘mumie’ er fra år 1000 evt. Særlig kjent er de kongelige mumier fra Egypt.

Den egyptiske teknikken er ikke kjent i alle deler. Balsamering var forbeholdt et laug, og dette holdt sin teknikk hemmelig. Det enkleste var å legge liket i saltlake med etterfølgende lufttørking. Betydningen av det siste går frem av den geografiske begrensning av skikken til tørre strøk. Blant de mer kompliserte metodene hørte det å ta ut innvollene gjennom et snitt i nedre del av bukveggen, og behandling av dem med palmevin, natron, salt og andre midler. Bukhulen ble fylt med krydder og balsamer, blant annet myrra. Hjernen ble tatt ut gjennom neseborene med særlige instrumenter. Hjertet ble ikke rørt. Etter dette ble liket dyppet i forskjellige midler som senere førte med seg at mumier ble brukt som legemiddel. Til slutt ble liket svøpt i linbind. En balsamering kunne ta 2–10 måneder. Da dyredyrkelse ble vanlig, ble også dyr balsamert.

I den greske og romerske antikken forekom balsamering praktisk talt aldri. Skikken ble likevel ikke helt i glemt, og i løpet av middelalderen forekom balsamering av og til hos fyrstelige personer. Man brukte da koksalt, alun og urteekstrakter. Som regel ble innvollene tatt ut og kroppshulen fylt med sand og aske, og til slutt ble kroppen omviklet av stoffremser innsatt med voks.

Også i Norden var slike teknikker i bruk, blant annet på de svenske kongene Gustav Vasa (død i 1560) og Erik 14 (død i 1577). Sprit ble også anvendt på 1500-tallet, senere sammen med kvikksølvforbindelser, arsenikk, terpentin og voks.

Det er ikke kjent at balsamering ble utført i Norge i eldre tid, og de mange «balsamerte» lik som finnes i norske kirkekjellere er kun blitt bevart ved å ligge tørt og kjølig.

Legemene som ble brukt i anatomiundervisningen, ble ikke balsamert de første årene. Undervisningen foregikk derfor i den kalde årstiden, for å begrense forråtnelse. Balsamering ved innsprøyting av formalinholdige stoffer – som ikke bare bevarte det biologiske materialet, men også gjorde det stivere og derfor ble kalt «fiksering» – oppsto under anatomiprofessor Jacob Munch Heibergs tid ved Universitetet i Kristiania (Oslo).