lungekreft

Risikoen for å dø av lungekreft er anslagsvis ti ganger høyere hos en person som røyker tyve sigaretter daglig enn hos en ikke-røyker. Risikoen øker ytterligere ved høyere tobakksforbruk. Hvis man slutter å røyke, vil risikoen for å få lungekreft avta, og etter 10–15 år nærmer man seg risikoprofilen til dem som aldri har røykt. Det er holdepunkter for at passiv røyking også kan føre til lungekreft, men dokumentasjonen er foreløpig noe mangelfull.

Luftforurensning synes også å kunne øke faren for lungekreft. Dette kan være forklaringen på at man i de fleste land finner en høyere forekomst av lungekreft i byer enn på landsbygda.

Yrkesmessige faktorer er også av betydning for utviklingen av lungekreft. Asbest er den mest kjente risikofaktoren. Ved en massiv asbesteksponering øker risikoen for å få lungekreft anslagsvis fem ganger. Hvis man i tillegg røyker, vil risikoen være hele 50 ganger høyere enn hos ikke-røykere som ikke har vært utsatt for asbest.

Eksponering for radongass kan også gi økt risiko for lungekreft. Det synes også å være en sammenheng mellom radonnivået i boliger og utvikling av lungekreft. Man har anslått at mellom to og fire prosent av lungekrefttilfellene i Norge kan være forårsaket av radoneksponering i hjemmene.

Røntgenbilde av lungene er et viktig hjelpemiddel. En kreftsvulst vil på bildet avtegne seg som en flekk eller skygge (fortetning), noe som medfører videre utredning. Se pakkeforløp.

Lungefortetninger som synes på røntgen kan imidlertid være vanskelig å skille fra fortetninger som skyldes lungebetennelser, tuberkulose eller andre typer betennelse i lungene. Man er derfor avhengig av en vevsprøve (biopsi) eller celleprøve (cytologi) for å stille diagnosen med sikkerhet. Slike prøver tas ved hjelp av bronkoskopi (som er en underøkselse av nedre luftveier med et bøyelig rør med kamera), eller eventuelt ved en prøve gjennom brystveggen med en spesialnål.

Det må videre utredes om kreftsvulsten i lungen kan fjernes med operasjon og at man dermed kan kurere pasienten. Kartlegging av utbredelsen av sykdommens omfang (sykdomsstadiet) gjøres først og fremst ved hjelp av CT av lungene og brystkassen samt øvre del av buken.

Dersom det virker mulig å helbrede pasienten for kreftsykdommen med operasjon, tar man ofte bilder med PET-CT. Det kan også være aktuelt med MR-undersøkelse og skjelettscintigrafi.

Hvis man har mulighet til å fjerne hele kreftsvulsten, vil man i de fleste tilfeller foreta en operasjon der man fjerner hele eller deler av lungen. Dette forutsetter at man ikke har funnet kreft i andre organer, og at pasienten har god nok lungefunksjon til å tåle inngrepet.

Strålebehandling kan få svulsten til å skrumpe, men man kan ikke regne med å kurere sykdommen ved hjelp av strålebehandling.

Stereotaktisk strålebehandling av små svulster har vist lovende resultater. Dette innebærer å bestråle svulsten fra flere ulike vinkler og på den måten samle stråledosen akkurat der svulsten er.

• Les mer om strålebehandling.

Cellegiftbehandling brukes på pasienter som ikke kan opereres, og også som tilleggsbehandling etter operasjon. Ved småcellet lungekreft er cellene ofte svært følsomme for cellegifter, og svulsten vil ofte skrumpe inn relativt raskt. Dessverre får mange tilbakefall av sykdommen. I enkelte tilfeller har man sett at slik behandling kan kurere eller bremse sykdommen i lang tid.

• Les mer om cellegift.

Målstyrt behandling i form av legemidler som hemmer spesifikke signalveier i kreftcellene benyttes der man i vevsprøver fra svulsten kan påvise mutasjoner i disse reseptorene. Det testes nå rutinemessig for mutasjoner i genene EGFR og BRAF, ALK-translokasjon, ROS1-positivitet samt PD-L1 uttrykk.

• Les mer om målrettet kreftbehandling.

Immunterapi i form av PD-1-hemmere brukes nå ved ikke-småcellet lungekreft i førstelinjebehandling i de tilfellene der mer enn 50 prosent av tumorcellene uttrykker PDL-1. Dette gjelder om lag 1/3 av svulstene. Det har gitt gode resultater med forlenget progresjonsfri overlevelse og totaloverlevelse.

• Les mer om immunterapi.