Planteriket, planteriket (geologisk historie) (bilde)
et av flere (mulig 12) riker, hovedkategoriene som livsformene er systematisert i. Et av plantenes mest karakteristiske kjennetegn er evnen til å omdanne uorganiske stoffer til organiske (se fotosyntese). Alle planter er eukaryote organismer og har celler som inneholder prokaryote (primære) kloroplaster med klorofyll a og b, xantofyller og gule karotenoider (særlig β-karoten). Celleveggen består av cellulose og opplagsnæringen er stivelse. Planteriket deles i to hovedkategorier: grønne alger (grønnalger og kransalger) og embryofytter (moser, karsporeplanter, nakenfrøete og dekkfrøete). De grønne algene lever i vann, mens embryofyttene er tilpasset et liv på land. I eldre systematikk ble alle alger, sopp og bakterier også regnet med til planteriket.
Man kjenner opptil 400 000 nålevende plantearter, med den ganske «unge» gruppen av dekkfrøede frøplanter som den største, med flere arter enn de øvrige gruppene til sammen. Man regner med at det enda er mange uoppdagede arter, særlig i tropiske områder der artsdiversiteten er stor.
Fra gammelt av har man forsøkt å skaffe en oversikt over planterikets mangfoldighet ved å foreta en gruppering eller klassifikasjon av plantene og stille opp et «system». I første omgang (kunstige systemer) klassifiserte man på grunnlag av likhet i ytre bygningstrekk, f.eks. en første inndeling i trær, busker og urter. I Carl von Linnés seksualsystem ordnes plantene etter antall pollenbærere og grifler. Dette gjøres delvis fremdeles ved bestemmelse av artene.
I et naturlig eller fylogenetisk system søker man i tillegg til å gjøre bruk av flest mulige ytre og indre bygningstrekk, å ordne artene etter likhet i utvikling og antatt slektskap, slik at felles trekk i opprinnelse kommer direkte til uttrykk i klassifikasjonssystemet. For frøplantene (blomsterplantene) ble de første, ufullkomne naturlige systemer oppstilt ca. 1700 av John Ray og J. P. Tournefort. Med utviklingslærens gjennombrudd etter 1850-årene fikk de naturlige systemer sin logiske forklaring. Det naturlige system som var mest benyttet på 1900-tallet i floraverker og i vitenskapelige plantesamlinger, ble i hovedsaken utformet av A. Engler. Her er kurvplantefamilien ansett som den mest «moderne» familie. Det system som inntil nylig ble brukt i lærebøkene var i hovedsaken utformet av A. Takhtajan. De naturlige systemer fikk først et dypere forhold etter gjennombruddet av utviklingslæren. For karsporeplantenes og de nakenfrøedes inndeling i naturlige grupper har paleontologien vært av stor betydning, idet et naturlig system også må kunne innpasse utdødde, fossile planter. Bruk av molekylære metoder (DNA) har revolusjonert systemet. I USA pågår et prosjekt, «Deep Green», som tar for seg slektskapstreet for de høyere plantene. Her blir dels gamle oppfatninger stadfestet, og dels nye og overraskende sammenhenger avslørt.
