Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

EM i fotball – menn

Versj. 71
Denne versjonen ble publisert av Jan Holm 24. mars 2023. Artikkelen endret 15 tegn fra forrige versjon.

Sluttspillet i EM i fotball for menn er blitt arrangert av UEFA hvert fjerde år siden 1960, med unntak av mesterskapet i 2020, som ble utsatt til 2021 grunnet korononapandemien. Tyskland (inklusive Vest-Tyskland) og Spania har vunnet mesterskapet tre ganger hver. Tyskland har i tillegg tre sølvmedaljer. Norge har kvalifisert seg til ett mesterskap, i 2000, da laget ikke gikk videre fra gruppespillet.

Franskmannen Henri Delaunay, generalsekretær i det franske fotballforbundet, medlem av styret i FIFA i 1920-årene og generalsekretær i UEFA i 1954–1955, var initiativtakeren til EM i fotball. Pokalen det kjempes om, er oppkalt etter ham.

I 1960 og 1964 het turneringen Den europeiske nasjonscupen (European Nations' Cup), fra 1968 Europamesterskapet i fotball (UEFA European Championship), fra 1972 internasjonalt med kallenavn Euro med årstallet etter, Euro 72 osv., fra år 2000 med fire siffer.

Norge har deltatt i alle kvalifiseringer og var én av 17 nasjoner som deltok i den første kvalifiseringen, før EM i 1960.

Opprinnelsen til EM i fotball

På et styremøte i FIFA 5. februar 1927 foreslo generalsekretæren i det franske fotballforbundet, Henri Delaunay, opprettelsen av et europeisk mesterskap i fotball annethvert år. Forslaget fikk verbal støtte, men ble i praksis vanskelig å gjennomføre, fordi et annet forslag, også det fra Delaunay samt FIFA-presidenten Jules Rimet, fikk gjennomslag for opprettelsen av et verdensmesterskap i fotball, første gang arrangert i 1930 i Uruguay.

Imidlertid var det andre i FIFA-ledelsen som ikke ville slippe taket på en europeisk nasjonsturnering, og da et europamesterskap initiert av FIFA ikke ble vedtatt, tok Hugo Meisl, Østerrikes landslagstrener, initiativet til en turnering for land i Sentral-Europa, kalt Den sentral-europeiske internasjonale nasjonscupen, også benevnt som Švehla Cup, oppkalt etter den tsjekkoslovakiske statsministeren Antonín Švehla, som donerte pokalen til turneringen. Fra starten i 1927 deltok fem land, Italia, Sveits, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Østerrike. I den siste turneringen, fra 1955 til 1960, deltok også Jugoslavia. Etter andre verdenskrig ble cupen kalt Dr. Gerö Cup, til ære for den østerrikske fotballpresidenten og senere første visepresidenten i UEFA, Josef Gerö. Turneringen regnes som forløperen til EM i fotball.

Da Dalaunay, som hadde foreslått et EM i 1927, ble generalsekretær ved opprettelsen av UEFA i 1954, fikk han umiddelbart støtte for forslaget om et europamesterskap fra sentrale personer i organisasjonen, blant annet UEFA-presidenten, danske Ebbe Schwartz. På et møte i Stockholm 8. juni 1958, to dager før VM i fotball i Sverige, stadfestet UEFA vedtaket fra 1954 om arrangere EM i fotball, med kvalifisering i 1958/1959 og sluttspill i 1960.

Henri Delaunay fikk ikke oppleve dette. Han døde i 1955. Men som honnør til ham som hadde foreslått et EM i fotball, fikk han pokalen oppkalt etter seg.

Vedtaket om å arrangere EM var kontroversielt, og store fotballnasjoner som England, Nederland, Italia og Vest-Tyskland avsto fra å delta i 1960, Vest-Tyskland også i 1964.

Organisering

Mesterskapene i 1960 og 1964 ble organisert som rene cuper fra innledende cuprunde til og med kvartfinaler, der de fire vinnerne av kvartfinalene gikk til sluttspill, semifinaler, bronsefinale og finale.

I 1968 ble det for første gang innført gruppespill i kvalifiseringen. Deretter var det som årene før og til og med mesterskapet i 1976, cup til og med kvartfinalene samt fire lag i sluttspillet.

I 1980 ble sluttspillet utvidet til åtte lag. For første gang ble vertsnasjonen direkte kvalifisert. I tillegg gikk de sju gruppevinnerne til sluttspillet. I sluttspillet ble de åtte lagene delt i to grupper à fire nasjoner. Gruppevinnerne gikk til finale, mens toerne spilte bronsefinale, for øvrig siste bronsefinale i EM-historien.

I 1984 var det igjen to grupper i sluttspillet, men denne gang ble det semifinaler mellom vinneren av gruppe 1 og toeren i gruppe 2, mens vinneren av gruppe 2 møtte toeren i gruppe 1. Det samme konseptet ble gjentatt i 1988 og 1992.

I 1996 ble sluttspillet utvidet til 16 lag, ikke minst grunnet flere UEFA-medlemmer etter oppløsningen av Øst-Europa.

I 2016 ble sluttspillet utvidet til 24 lag, noe som også gjelder for EM i 2024.

Historie

EM i fotball er arrangert 16 ganger fra 1960 til og med 2021.

Vest-Tyskland/Tyskland (1972, 1980 og 1996) og Spania (1964, 2008 og 2012) har vunnet tre mesterskap hver, Italia (1968 og 2021) og Frankrike (1984 og 2000) har vunnet to ganger hver, mens Sovjetunionen (1960), Tsjekkoslovakia (1976), Nederland (1988), Danmark (1992), Hellas (2004) og Portugal (2016) har vunnet én gang hver.

Tyskland/Vest-Tyskland har spilt flest finaler, seks. Tyskland er også det laget som har deltatt flest ganger i sluttspillet, 13 ganger på rad siden 1972, men er også kvalifisert for det 14. som vertsnasjon i 2024.

  • Europamester: Sovjetunionen
  • Semifinaler: Sovjetunionen–Tsjekkoslovakia 3–0, Jugoslavia–Frankrike 5–4
  • Finale: Sovjetunionen–Jugoslavia 2–1 etter ekstraomganger (forkortet e.e.o.)
  • Europamester: Spania
  • Semifinaler: Sovjetunionen–Danmark 3–0, Spania–Ungarn, 2–1 (e.e.o.)
  • Finale: Spania–Sovjetunionen 2–1
  • Europamester: Italia
  • Semifinaler: Jugoslavia–England 1–0 , Italia–Sovjetunionen 0–0 (e.e.o.), Italia videre på myntkast
  • Finale 1: Italia–Jugoslavia 1–1
  • Omkamp: Italia–Jugoslavia 2–0
  • Mester: Vest-Tyskland
  • Semifinaler: Vest-Tyskland–Belgia 2–1, Sovjetunionen–Ungarn 1–0
  • Finale: Vest-Tyskland–Sovjetunionen 3–0
  • Europamester: Tsjekkoslovakia
  • Semifinaler: Vest-Tyskland–Jugoslavia 4–2 (e.e.o.), Tsjekkoslovakia–Nederland 3–1 (e.e.o.)
  • Finale: Tsjekkoslovakia–Vest-Tyskland 2–2 (e.e.o.), 5–3 på straffer.
  • Europamester: Vest-Tyskland
  • Semifinaler ble ikke spilt. De to gruppevinnerne gikk direkte til finale.
  • Finale: Vest-Tyskland–Belgia 2–1
  • Europamester: Frankrike
  • Semifinaler: Frankrike–Portugal 3–2 (e.e.o.), Spania–Danmark 1–1 (e.e.o. ), Spania videre med 5–4 på straffer
  • Finale: Frankrike–Spania 2–0
  • Europamester: Nederland
  • Semifinaler: Sovjetunionen–Italia 2–0, Nederland–Vest-Tyskland 2–0
  • Finale: Nederland–Sovjetunionen 2–0
  • Europamester: Danmark
  • Semifinaler: Tyskland–Sverige 3–2, Danmark–Nederland 2–2 (e.e.o.), Danmark videre med 5–4 på straffer
  • Finale: Danmark–Tyskland 2–0
  • Europamester: Tyskland
  • Semifinaler: Tyskland–England 1–1 (e.e.o.), Tyskland videre med 6–5 på straffer, Tsjekkia–Frankrike 0–0, Tsjekkia videre med 6–5 på straffer
  • Finale: Tyskland–Tsjekkia 2–1 (golden goal)
  • Europamester: Frankrike
  • Semifinaler: Frankrike–Nederland 2–1, Italia–Nederland 0–0 (e.e.o.), Italia videre med 3–1 på straffer
  • Finale: Frankrike–Italia 2–1 (golden goal)
  • Europamester: Hellas
  • Semifinaler: Portugal–Nederland 2–1, Hellas-Tsjekkia 1–0 (e.e.o.)
  • Finale: Hellas–Portugal 1–0
  • Europamester: Spania
  • Semifinaler: Tyskland–Tyrkia 3–2, Spania–Italia 0–0 (e.e.o.). Spania videre med 4–2 på straffer
  • Finale: Spania–Tyskland 1–0
  • Europamester: Spania
  • Semifinaler: Spania–Portugal 0–0 (e.e.o.). Spania videre med videre med 4–2 på straffer, Italia–Tyskland 2–1
  • Finale: Spania–Italia 4–0
  • Europamester: Portugal
  • Semifinaler: Portugal–Wales 2–0, Frankrike–Tyskland 2–0
  • Finale: Portugal–Frankrike 1–0 (e.e.o.)
  • Europamester: Italia
  • Semifinaler: Italia–Spania 1–1 (e.e.o.). Spania videre med 4–2 på straffer, England–Danmark 2–1 (e.e.o.)
  • Finale: Italia–England 1–1 (e.e.o), 3–2 på straffer
  • Vertsland: Tyskland
  • Norge er i kvalifiseringsgruppe med Spania, Skottland, Georgia og Kypros.

Les mer i Store norske leksikon