Alexander Kielland

Alexander Kielland vokste opp i en overklassefamilie som i flere generasjoner hadde drevet et handelshus i Stavanger. Tippoldefaren hadde grunnlagt handelshuset midt på 1700-tallet, og det ble ledende innenfor skipsfart og skipsbygging. Under bestefaren Jakob Kielland den yngres tid gikk driften gradvis over til spekulasjon i verdipapirer. Da han døde, opphørte selskapet, og formuen ble delt på barna. Dikterens far, Jens Zetlitz Kielland, levde på rentene av formuen og var en av byens mest betrodde menn. Alexander var veldig opptatt av familiehistorien og tok med seg mye av den inn i bøkene. Familiens landeiendom Ledaal er for eksempel modell til Sandsgaard, og bestefaren, Jacob Kielland den yngre, er modell for Gammelkonsulen i romanene.

Alexander ble født som den tredje i en søskenflokk på sju. Han elsket moren sin, Christiane Lange, over alt på jord, og det var et stort slag for ham da hun døde i barsel, like før han fylte 13 år. Vel ett år senere giftet faren seg på nytt, men forholdet mellom Alexander og stemoren var anspent. Forholdet til faren var preget av ambivalens og spenninger. Faren var svært religiøs, kongetro, pliktoppfyllende og konservativ, men hadde liten sans for forretninger. Helst ville han ha vært kunstner eller håndverker; han spilte piano og syslet med maling og treskjæring. Disse interessene medførte at han stilte seg åpen overfor sønnens dikterambisjoner. Ellers var han nokså moralistisk og kunne virke både pirkete og belærende på sine sønner, og selv om Alexander så opp til faren, lot han seg irritere av den belærende tonen.

Alexander gikk 12 år på latinskole, et skoleslag han senere skulle komme til å kritisere i romanen Gift. Etter latinskolen reiste han til Christiania for å studere juss på universitetet, høsten 1867. Da hadde han allerede i ett år vært hemmelig forlovet med Beate Ramsland, som var av haugianerslekt. Forlovedens bakgrunn kom han senere til å skrive om, spesielt i Skipper Worse. 1871 ble han cand.jur. med middelmådig karakter (haud).

I studietiden engasjerte han seg heller lite i de heftige politiske stridighetene som preget studentmiljøet. Han hadde i det hele tatt liten sans for Christiania. Kielland brukte mesteparten av tide på å lese, spesielt Heinrich Heines diktning og Søren Kierkegaards filosofi, og begge forfatterne skulle få stor innvirkning på hans forfatterskap.

Etter avsluttet eksamen reiste Kielland hjem, giftet seg med Beate Ramsland og kjøpte Malde Teglverk, på Madla utenfor byen, og drev det i 9 år til 1881. Beate var sjarmerende og kvikk i replikken, men det ble tidlig gnisninger i ekteskapet, noe man mener skyldtes mangel på åndelig fellesskap. I løpet av tre år (1873–1876) fødte hun tre barn, og 1882 fikk ekteparet sitt fjerde og siste.

Kielland gikk med liv og sjel opp i teglverkdriften og utmerket seg som en arbeidervennlig driftsherre. Erfaringer som leder, og kjennskapen han fikk til arbeidernes kår, gjorde han senere bruk av i bøkene.

Vel så mye tid brukte han imidlertid på å sette seg inn i de nye tankeretningene i tiden. Han fulgte grundig med i aviser og tidsskrifter og leste moderne utviklingsfilosofi og moralfilosofi og kunstteoretiske, pedagogiske og litteraturhistoriske verker. Av skjønnlitteratur leste han blant annet Bjørnson, J. P. Jacobsen, Holger Drachmann, Flaubert og Goncourt- brødrene. Alt dette fikk betydning for hans intellektuelle utvikling, men særlig viktig ble verkene til Charles Darwin, John Stuart Mill og Georg Brandes. Fra 1872 leste han alt Brandes publiserte. For Kielland var dette en viktig brytningstid. Drømmen om selv å bli forfatter modnet, men han følte seg usikker på om han hadde de det nødvendige litterære talentet og fryktet at han «besidder mere kritik enn fantasi».

Etter hvert opplevde Kielland sitt miljø som temmelig snevert. Stavanger var en liten provinsby, og han følte seg isolert og temmelig alene med sine tanker. Våren 1878 tok han det avgjørende valget. I hemmelighet pakket han koffertene sine, og i mai brøt han opp fra teglverket, forlot kone og tre barn og dro til Paris for å bli dikter. Det var en dristig avgjørelse. Forholdene for næringsvirksomhet var ikke så gode som tidligere, og dette kunne være et argument for at han burde ha holdt seg hjemme og ledet bedriften. På den annen side kunne dette gi støtet til å finne på noe annet. Men til da hadde han ikke hatt én eneste linje på trykk, så en god porsjon selvtillit må han ha hatt. Det viste seg etter hvert å ha vært et godt valg.

Skuespilldebuten Paa Hjemveien vakte oppsikt, og Kielland ble umiddelbart oppfattet som en som tilhørte venstre side i kulturkampen. Det er et problemstykke som delvis er inspirert av Camilla Colletts Sidste blade, og som i Kierkegaards ånd stiller menneskene overfor et krav om å være i sannhet. Skuespillet inneholder flere momenter som ble viktig i forfatterskapet, med sine angrep på løgnaktighet og dobbeltmoral, med den sterke kvinneskikkelsen i sentrum og med utleveringen av presteskapet.

Omtrent samtidig med skuespilldebuten sendte Kielland inn et par noveller og et reisebrev til Dagbladet, men det var først året etter fikk han sitt litterære gjennombrudd med en liten samling Novelletter, utgitt på Gyldendal forlag i København. Samlingen fikk store oppmerksomhet i hele Norden, og han fulgte raskt opp med Nye Novelletter året etter.

Som genre var novelletten en nyskapning i norsk litteratur – en kort, poengtert fortelling som med utgangspunkt i en enkelt hendelse, et tilfeldig møte eller et tankestreif kaster lys over et sosialt problem, antyder politiske motsetninger, karakteriserer typer og personer. Stilen er impresjonistisk, formen munter og spøkefull. Noen av dem er rene humoresker – skrivekunst for skrivekunstens egen skyld – mens andre, de vektigste og mest kjente, hvorav de fleste er å finne i den andre samlingen, som for eksempel Ballstemning, Siesta, En god Samvittighet, samt den allegoriske Torvmyr, har en satirisk og sosialkritisk dimensjon.

I København var Kielland blitt kjent med Bjørnson og brødrene Brandes, og de la press på ham for å få ham til å skrive noe større hvor hans engasjement i aktuelle samfunnsspørsmål kom klarere til uttrykk. Sommeren 1879 flyttet familien til Malde, og her skrev Kielland romanen Garman & Worse på fem måneder. Den ble en litterær begivenhet.

Garman & Worse er en kollektivroman som utspiller seg i Kiellands samtid. Her kommer impresjonistisk stilkunst og realistisk «indignasjonspoesi» til full utfoldelse. I det meste og beste Kielland ga ut senere, holdt han fast ved denne skrivemåten.

• Les mer om romanen Garman & Worse

Et par måneder etter utgivelsen av Garman & Worse kom boken For Scenen, som inneholder tre skuespill. Det var det tidligere publiserte Paa Hjemveien, byråkrati-satiren Hans Majestæts Foged og lystspillet Det hele er Ingenting. Samme år kom også Nye Novelletter.

Kiellands neste roman, Arbeidsfolk, forelå i april 1881. Det er et av forfatterens mest samfunnskritiske verk, med voldsomme angrep på et moralsk uthulet byråkrati. Romanen vakte stor oppstandelse og skaffet ham mange fiender. Selv Brandes og Bjørnson mente at agitasjonen tok overhånd på bekostning av diktningen.

I januar 1881 døde faren, og Kielland solgte teglverket. Tilknytningen til Stavanger var ikke lenger så sterk, og i mars drog han til København for å undersøke muligheten for å slå seg ned der. Familien flyttet inn i villaen Hjortevang i København, der de ble boende i to år. Kielland ble mottatt med åpne armer av den radikale intelligentsiaen i København, og han var mye sammen med blant annet brødrene Brandes, Erik Skram og J. P. Jacobsen. Kielland var en stor selskapsløve, men til tross mye whisky og mange sene nattetimer, utfoldet han i disse årene en imponerende arbeidsaktivitet.

Romanen Else kom ut høsten 1881. Den er enda et samfunnskritisk verk (tendenslitteratur), og her er handlingen lagt til Stavanger. Romanen handler om en fattig, foreldreløs pike som blir forført av en konsul og får et dypt tragisk endelikt, idet hun blir funnet død i fengselet første juledag. Dette er en naturalistisk skildring av fattigdom og elendighet, og et angrep på dobbeltmoralsk godgjørenhet i forfatterens egen klasse.

Kielland fortsatte å skrive i høyt tempo. Etter en kort pause gikk han i gang med Skipper Worse, som han gjorde unna på tre måneder og som utkom i juni 1882. Skipper Worse ble forfatterens mest populære, og den blir lest og beundret av stadig nye generasjoner. I samtiden ble den godt mottatt i alle kretser, også blant høyrefolk, til tross for dikterens rykte som radikaler. Handlingen er lagt til samme miljø som Garman & Worse, men den foregår en generasjon tidligere, i andre halvdel av 1840-årene.

Det er en roman om religion og kjærlighet som utspiller seg mot en bakgrunn av sjø og sild, handel og vandel. Her viderefører Kielland sitt angrep på statskirken. Opp mot denne setter han en levende legmannkristendom, personifisert i den fromme og menneskevennlige predikanten Hans Nielsen Fennefos. Men forfatteren har også et skarpt blikk for de negative sidene ved haugianismen, især slik den utviklet seg under nye og mer pengeorienterte medlemmers lederskap. I det hatefulle portrettet av Madam Torvestad peker han på pengebegjær og religiøst hykleri i en tid da haugianismen, ifølge fortelleren, hadde mistet mye av sitt indre liv og forfalt til «overfladisk religiøsitet» og «offisiell skinnhellighet». Med besk satire utleveres den nye tidens haugianere som mer nyrike enn nyfrelste. Som en Kielland-forsker har uttrykt det, er «det mer sild enn salighet i Stavanger-pietistenes ’fromme ønsker’. De snyter på saltet like ivrig som de snakker om Zion. I det hele tatt bryr de seg nok mer om fisk enn om frelse».

Kort etter Skipper Worse sendte Kielland ut To Novelletter fra Danmark, der han viser frem de to sidene ved sitt fortellertalent, den artistiske i Trofast og den satiriske i Karen. Især den siste er blitt en gjenganger i antologier og norskundervisning i skolen.

1883 fulgte romanen Gift, som er første bok i en serie om hovedpersonen Abraham. Oppfølgerne er Fortuna (1884) og Sankt Hans Fest (1887). Serien er sterkt inspirert av Kiellands egen utvikling.

• Les mer om romanen Gift

Trilogien med Gift, Fortuna og Santh Hans fest viser hvilke fatale følger en autoritær oppdragelse kan ha for en person som ikke er i stand til å holde fast ved det beste i seg selv, og de skildrer hvordan dette ender i unnfallenhet, servilitet og moralsk oppløsning.

Bøkene er ujevne, men interessante, ikke minst sett fra en biografisk synsvinkel. Abraham var ifølge Kielland selv tenkt som et negativt selvportrett: «min ulykkelige Dobbeltgjænger, fra hvem jeg kun med store Anstrængelser og ved mange Lykketræf har holdt mig klar». Med den krasse kritikken av de nye kapitalistene i Fortuna og oppgjøret med religiøst hykleri i Sankt Hans Fest føyer de dessuten nye elementer til forfatterens engasjerte samfunnsdiktning. Miljøskildringen er også interessant.

Sammen med de tidligere Stavanger-romanene og den etterfølgende Jacob (1891) danner de dessuten en historisk serie som gir et levende, innsiktsfullt og bredt sammensatt bilde av 1800-tallets Stavanger og de store sosiale og økonomiske endringenes innvirkning på den enkeltes sinn.

Da Kielland vendte tilbake fra København sommeren 1883, kom han hjem til et Stavanger preget av alvorlige økonomiske kriser, der det ene handelshuset etter det annet stod for fall. Inntrykkene av dette satte sine klare spor i Fortuna, som ifølge ham selv var en bok om «Penge og Pengemoralen». Selv hadde han også økonomiske problemer. Inntektene fra forfatterskapet var fallende, og han ble avhengig av lån, noe som ikke var så lett å skaffe. Han levde fortsatt på stor fot. Ekteskapet var i ferd med å slå sprekker, og ektefellene levde i lange perioder fra hverandre. Han fikk alkoholproblemer, la kraftig på seg og var plaget av «snorkesyke». Han forsøkte å gjøre noe med dette og ble opptatt som medlem i en avholdslosje januar 1885.

I 1885 søkte forfatterne Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie Stortinget om kunstnerlønn for Kielland. Forslaget ble forkastet med 60 mot 49 stemmer, under Johan Sverdrups Venstre-regjering. Kielland var en av forfatterne som klarest hadde kjempet for den politiske frigjøringen som partiet Venstre sto for, men mange i partiet likte ikke forfatterens moralske og religiøse frisinn. Debatten om Kielland fortsatte de neste årene ettersom forslaget om kunstnerlønn ble foreslått og avslått to ganger til. Denne dbatten klargjorde en del motsetninger innad i partiet og bidro til at partiet ble splittet i Moderate venstre og det rene Venstre.

Kielland deltok ikke personlig i striden, men i 1886 utga han romanen Sne, der han på nytt tok opp motsetningen mellom liv og lære innenfor statskirken, med sammenblandingen av politikk og religion som hovedmotiv.

Kort etter utgivelsen reiste han med familien til Frankrike og slo seg ned i landsbyen Cernay-la-Ville like utenfor Paris, der hans søster Kitty bodde. Her ble Sankt Hans Fest skrevet. Komedien Professoren fra 1888 tar opp lignende problemer. Tidligere hadde han utgitt lystspillene Tre Par, et muntert innlegg i den pågående sedelighetsdebatten, og Bettys Formynder, som ikke bare driver gjøn med levebrødspolitikere, men også med «etterplaprere» blant hans egne radikale meningsfrender, som gjør hva de kan for å oppfattes som frigjorte.

Både romanen og skuespillene er uttrykk for en mer desillusjonert holdning hos Kielland. Han hadde skaffet seg et ry som radikal forfatter, men han var skuffet over resultatene. Samfunnet hadde ikke utviklet seg i den retning han hadde håpet på. I ly av den demokratiske utviklingen hadde det vokst frem en ny klasse av oppkomlinger med noen holdninger og en livsstil som aristokraten Kielland følte seg frastøtt av. Hans Jæger og bohemen hadde han en viss forståelse for, men han syntes de la alt for stor vekt på det seksuelle. Og 1890-årenes nyromantikk stod tendensdikteren Kielland fremmed overfor. Slike følelser og tanker tumlet han med under Frankrike-oppholdet, samtidig som han hadde pengesorger, og de fysiske følgene av hans levemåte ble stadig mer merkbare. Det kunne se ut som om dikterevnene hans var i ferd med å tørke inn.

• Breve Fra Alexander L. Kielland. Udgivne af hans Sønner, 2 bd., 1907
• Samlede verker, standardutgave ved P. L. Stavnem og A. H. Winsnes, 1919
• Brev, utg. av F. Bull, 1950
• Brev 1869–1906, utg. av J. Lunde, 1978–81
• Agerhøns med Champagne. Opptegnelser til en selvbiografi, utg. av Ø. Anker, 1983
• Artikler fra Stavanger Avis 1889 (En svøbe for byen, En fornøielse for landet, Landet på ende), utg. av E. O. Risa, 1983–85
• Løvene i Fontainebleau. Reisebrev og novelletter fra Paris, utg. av O. Apeland, 1992
• To par. Brevvekslingen mellom Alexander L. Kielland og Louise og Viggo Drewsen, utg. av T. Obrestad, 1998