Arne Dybfest

I 1890 reiste Dybfest til Kristiania (Oslo), hvor han utgav sin første bok, Blandt Anarkister, der blant annet møtet med Parsons er skildret. Boken ble den første utgivelsen på Olaf Norlis forlag. I et brev til Norli beskrev Knut Hamsun boken som «Digt i Prosa», og deler av dette brevet ble trykket som reklame for boken.

I Dybfests andre bok, Ira (1891), er samfunnsengasjementet fra Blandt Anarkister erstattet med selvransakelse, indre sinnsstemninger og sårbarhet for amoralske impulser. Her møter vi hovedpersonen Harry Mohr i en splittet kjærlighetsopplevelse. På den ene siden står den unge og vakre Zita, som fyller ham med en «Friskhet der forynger og gjenføder». På den andre siden fascineres han av den 20 år eldre Ira, en énøyd undergangskvinne som appellerer til «en Urdrift hos mig selv, Driften til at søge det syge og visnende i Livet, det som ventede paa Opløsning». I koblingen mellom undergangsdrift og seksualitet framstilte Dybfest et tema som ikke bare var egnet til å provosere samtidens borgerskap, men som også gav ham en plass i kretsen av nye forfattere.

Boken fikk en meget blandet mottakelse. Forfatteren Hans Aanrud mente at Dybfest bare hermet etter Hamsun, men i tidsskriftet Nylænde stod det en begeistret anmeldelse, og Arne Garborg var forbeholden, men positiv i sin dom.

Dybfests siste bok, To Noveller, kom i 1892. Den ene av novellene, En Ensom, er både tematisk og stilistisk nært beslektet med Ira. Også her skildres forholdet mellom en eldre kvinne og en yngre mann. Hun drives av en besettende erotisk hunger, han opplever det frastøtende og fascinerende på samme tid. Fortellingen ender i et erotisk møte der seksualitet og naturskildringer kobles sammen i en intens litterær fremstilling. Novellen ble av kritikeren Carl Nærup omtalt som «vår litteraturs eneste ekte frembringelse i den dekadente genre».

Den andre novellen i samlingen er fengselsfortellingen Den første Dag.