Gabriel Langfeldt

Langfeldt vokste opp i Kristiansand. Han tok medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1920. I 1921–1923 var han kommunelege i Lunde i Telemark, i 1923 kandidat ved Bærum sykehus, medisinsk avdeling, i 1923–1929 reservelege ved Neevengården sykehus i Bergen og deretter politilege i Bergen til 1935.

I 1935 ble Langfeldt ansatt ved psykiatrisk klinikk, Universitetet i Oslo, og i 1940 ble han professor Ragnar Vogts etterfølger som sjef for klinikken og utnevnt av administrasjonsrådet til professor og administrerende overlege. I 1945 ble han ved kongelig resolusjon utnevnt i samme stilling, den gang den mest sentrale stillingen innen norsk psykiatri. Allerede som politilege i Bergen hadde han reagert sterkt på at psykisk syke måtte plasseres i fengsel, og han fikk etablert landets første psykiatriske observasjonsavdeling, hvor akutt psykisk syke kunne få foreløpig behandling inntil det kunne skaffes plass ved regulære sykehus. Han var også blant grunnleggerne av Bergen Mentalhygieniske Forening.

I 1926 tok Langfeldt den medisinske doktorgrad på en avhandling om de endokrine kjertlene og det autonome nervesystemet ved schizofreni, noe som ble innledningen til hans grunnleggende forskning på schizofreni. I 1929 ble han tildelt professor Schjelderups gullmedalje for en oversikt over den kliniske undersøkelse av det autonome nervesystemet og dens praktiske verdi ved psykiatriske lidelser. Hans fremtidige rettspsykiatriske interesser ble presentert i avhandlingen Der Dieb und der Einbrecher (1936).

Blant Langfeldts mest banebrytende arbeider er avhandlingene om forløpet ved schizofreni og de faktorene som påvirker dette (1937), og om de schizofreniforme psykoser (1939). Han skilte mellom «ekte schizofrenier» og en gruppe psykoser med gunstigere forløp, som han kalte schizofreniforme (schizofrenilignende) psykoser. Blant disse fant han innslag av forvirring, stemningslidelser eller vrangforestillinger. En rekke sentrale symptomer ved schizofreni manglet. Disse arbeidene fikk stor gjennomslagskraft internasjonalt og brukes, om enn i endret form, i internasjonale diagnosesystemer. I en avhandling fra 1950 utviklet han sine synspunkter på prognosen ved schizofreni, i 1951 beskrev han «the hypersensitive mind» og i 1961 «the erotic jealousy syndrome».

Langfeldt har hatt stor innflytelse på norske og nordiske legers kunnskaper i psykiatri gjennom sine lærebøker i Klinisk psykiatri (1951) og Rettspsykiatri for leger og jurister (1947). Tidligere hadde han utgitt Medisinsk psykologi og Psykopatologi.

Etter 1945 forsket Langfeldt på psykologiske faktorer hos nazister. Han spilte også en rolle som sakkyndig i mange av rettssakene som fulgte frigjøringen. I debatten om rettsoppgjøret tok han til orde for rask rehabilitering av landssvikerne. Han stilte seg kritisk til at ikke Vidkun Quisling ble underkastet ordinær rettspsykiatrisk undersøkelse, og mente det var en mulighet for at Quisling kunne ha vært paranoid. I 1969 utga han boka Gåten Vidkun Quisling, der han blant annet ga uttrykk for disse synspunktene.

Sammen med Ørnulv Ødegård sto Langfeldt for den rettspsykiatriske undersøkelsen av Knut Hamsun, der psykiaterne konkluderte med at han hadde «varig svekkede sjelsevner». Denne konklusjonen fikk de sakkyndige i ettertid mye kritikk for, selv om den i samtiden neppe var i utakt med vanlig rettspsykiatrisk praksis. Hamsuns siste roman, Paa gjengrodde stier, var i stor grad skrevet som et angrep på Langfeldt.

Opp gjennom årene foretok Langfeldt tallrike studiereiser utenlands, blant annet til USA med Rockefeller-stipend i 1948. I 1952–1953 var han gjesteprofessor ved University of Illinois, og i 1960 besøkte han en rekke europeiske land med stipend fra Norges almenvitenskapelige forskningsråd.

I ungdommen var Langfeldt interessert i religion, men utviklet etter hvert et humanetisk livssyn. I 1960–1965 korresponderte han med Albert Schweitzer. Han var rådspresident for Human-Etisk Forbund i Norge fra stiftelsen i 1956 til 1962. I 1962 var han president for International Humanist and Ethical Unions tredje verdenskongress, som ble avholdt i Norge.

Langfeldt var formann i Norsk Psykiatrisk Forening i 1939–1945 og æresmedlem fra 1965. Han ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1941, æresdoktor ved Helsingfors Universitet i 1966 og æresmedlem av The Los Angeles Society for Neurology and Psychiatry. I 1969 ble han som første ikke-amerikaner tildelt The Stanley R. Deans Award for sine arbeider om schizofreni.

• The Endocrine Glands and Autonomic Systems in Dementia Precox, doktoravhandling, 1926
• En oversikt over den kliniske undersøkelse av det viscerale nervesystem og en kritikk av de forskjellige prøvers praktiske verdi – støttet på egne undersøkelser, 1929
• Der Dieb und der Einbrecher. Eine charakterologische Studie, 1936
• The Prognosis in Schizophrenia and the Factors influencing the Course of the Disease, 1937
• The Schizophreniforme states, 1939
• Nervøse lidelser og deres behandling, 1946
• Medisinsk psykologi og psykopatologi, 1947
• Rettspsykiatri for jurister og leger, 1947 (og senere utgivelser)
• Lærebok i klinisk psykiatri for medisinske studenter og praktiserende leger, 1951 (og senere utgivelser)
• The hypersensitive mind in normals, neurotics, psychopaths and psychotics, København 1951 (norsk utvidet utgave Det overømfintlige sinn, 1952)
• Albert Schweizer. En personlighetsstudie med et forsøk på belysning av hans syn på religion og moral, 1958
• The erotic jealousy syndrome, København 1961
• Den gylne regel og andre humanistiske moralnormer, 1966
• Hvorfor blir et ekteskap ulykkelig? 1968
• Overgangsalderens og alderdommens problemer og sinnslidelser, 1968
• Gåten Vidkun Quisling, 1969
• Sjalusisyken, 1972
• Abnorme karakterer, 1976
• Den rettspsykiatriske erklæring om Knut Hamsun (sammen med Ørnulv Ødegård), 1978

• psykiatriens historie

• Einar Kringlen: Norsk psykiatri gjennom tidene. Oslo: Damm (2007)
• Biografi i Norges leger (1996)
• Studentene fra 1914 (1939)
• Publikasjoner av Langfeldt i databasen PubMed
• Publikasjoner av Langfeldt i Nasjonalbibliotekets digitalbibliotek

• Retterstøl, Nils: Gabriel Langfeldt i Norsk biografisk leksikon.