Kristian Elster

Elster var den yngste av tre brødre, og faren (Kristian Elster den eldre) døde bare et par uker etter at sønnen var født. Moren flyttet da hjem til Førde i Sunnfjord, der Kristians morfar var prest og farfaren sorenskriver.

Tiden i Førde var hans lykkeligste tid i barndommen, og dit søkte han lenge i feriene. I sitt forfatterskap kom han stadig tilbake til vestlandsnaturen og til embetsmannsmiljøet. Etter 7 år flyttet familien til Kristiania (Oslo).

Elster tok examen artium i 1900 og juridisk embetseksamen i 1905. Etter to år som sorenskriverfullmektig i Mandal ble han i 1908 ansatt som sekretær i Landbruksdepartementet, der han med et kort avbrudd ble til 1918.

I 1905 fikk han trykt sin første fortelling, og to år senere debuterte han med en samling Fortellinger. Han var nå både embetsmann og forfatter, og fra 1911 var han i tillegg teater- og litteraturkritiker i avisen Norske Intelligenz-Seddeler. Det var en ganske arbeidskrevende tilværelse. I 1919 ble han ansatt som litteraturkritiker i Aftenposten og som teateranmelder i Nationen. Da hadde han sluttet i departementet og var deretter bare skribent.

Nesten like viktig som det skjønnlitterære forfatterskapet var Elsters virke som kritiker like fra 1911 og til sin død. Han var en reflektert aviskritiker som mente at anmeldelsene burde – i den impresjonistiske tradisjon – bygge på kritikerens direkte inntrykk og meddele dette til publikum. Han skrev gode referater og hadde et sunt judicium.

Som teaterkritiker – noen anmeldelser er samlet i Teater 1929–1939 (1941) – hadde han så stort renommé at han flere ganger ble bedt om å bli sjef for Nationaltheatret. Den egentlige kritikk mente han forlangte lengre, mer ettertenksomme essays, og han utgav to slike samlinger med artikler, Fra tid til anden (1920) og Livet og digtningen (1928). Der tok han opp meget forskjellige emner, blant annet en karakteristikk av Henrik Ibsens dikt og en sammenligning av livsholdningen til Goethe og Kierkegaard.

Kristian Elsters største kritiske innsats var den norske litteraturhistorien han i 1922 tok på seg å skrive på to år. Den skulle være en rival til «Bull og Paasche», og i stedet for å bygge på litteraturhistorisk forskning skulle den gi en kritikers mer estetiske opplevelse og beskrivelse av sentrale forfatterskaper. Langt på vei lyktes han i å gi friske og personlige «anmeldelser» av en rekke verk. Litteraturhistorien kom i ny utgave ti år senere.

• Fortællinger, 1907
• I lære, Landeveien, Mester, trilogi, 1911–13
• Fjeldets fange, dikt, 1916
• Min bror Harris, roman, 1917
• Av skyggernes slegt, roman, 1919
• Min høire hånd, skuespill, 1919
• Fra tid til anden, essays, 1920
• Den skjønne ungdom, roman, 1923
• Illustrert norsk litteraturhistorie, bd. 1–2, 1923–24 (ny utg. 1934–35)
• Den hellige Andreas, roman, 1925
• Livet og digtningen, essays, 1928
• Bonde Veirskæg, roman, 1930
• Da jeg kom til anseelse, historier, 1931
• Fugl Fønix, roman, 1932
• Tirdalsbrødrene, guttebok, 1933
• Skuespillerinnen Johanne Dybwad. Til belysning av realismen i skuespillerkunsten, 1931
• Helg, roman, 1937
• En fin historie, humoresker, 1938
• Den ensomme øya, guttebok, 1939
• Den røde sparebøsse, roman, 1942
• Teater 1929–39, essays, 1941
• Fra paradisets have, roman, 1945
• Verker, bd. 1–6, 1945

• Maleri av August Eiebakke, 1920-årene; H. Aschehoug & Co., Oslo
• Tegning av T. Klouman; i Kloumans karikaturer,1925
• Tegning av J. R. Nilssen; i Karikaturen,nov. 1925
• Tegning av Kr. Sinding-Larsen, 1925; H. Aschehoug & Co., Oslo
• Maleri (Kr. og Ragnhild Elster) av Agnes Hiorth, 1940; H. Aschehoug & Co., Oslo
• Blyanttegning av Ø. Sørensen, u.å

• Norges litteraturhistorie

• Hannevik, Arne: Kristian Elster den yngre i Norsk biografisk leksikon, 2. utgave.
• Kielland, Eugenia: Min venn Kristian Elster , 1950