Victor Lind

Fra rundt 1970 begynte Lind å arbeide med silketrykk og brukte forskjellige fototeknikker eller andre plakat- og massemediale formater til å uttrykke et tydelig politisk innhold i sine arbeider. Med silketrykk som My Lai-My Love (1971) og Blitz (1973), ikoniske malerier som Nattrytter (1972) og plakater som Fremad og aldri glemme (1975) ble han en sentral kunstner i framveksten av popkunst og politisk engasjert kunst i Norge. Nattrytter skildrer en nattlig politikledd hesterytter i måneskinn på en sterkt stilisert, symbolsk måte, typisk for popkunstens språk. En kritisk omgang med maktpersoner og misbruk av makt kom fra nå av til å bli en rød tråd i Linds kunstneriske virksomhet. I første omgang var det særlig USAs utenrikspolitiske virksomhet og krigen i Vietnam som ble gjenstand for hardslående kritikk og harselas, som i maleriet The United States of Napalm and Terror (1971). Lind var del av et større venstre-radikalt fellesskap i Norge og han var blant dem som gikk lengst i entydige, propagandistiske budskap.

Lind sto sentralt blant annet i GRAS -gruppa, et Oslo-basert, venstre-radikalt kunstnerkollektiv som var aktivt i årene 1970–1973. Andre kunstnere som var med her, var blant andre Per Kleiva , Morten Krohg , Siri Aurdal og Marit Wiklund . Et sterkt politisk engasjement lå til grunn for fellesskapet, men det handlet også om kunstneriske fellesnevnere og muligheten for å stille ut sammen. Gruppas siktemål og meritter kommer fram blant annet i samleverket Gras. Grafikkmappe 1971 , inkludert Linds silketrykk Fest. Arbeid med silketrykk sto sentralt i gruppas virksomhet. Teknikken åpnet for store opplag og lave priser, men også for å arbeid med slående motiver hentet fra samtidens visuelle kultur.

Lind engasjerte seg også sterkt kunstpolitisk i denne tiden. Han var den første lederen av Norske Billedkunstnere (NBK) i 1974–1975, og i årene 1976–1977 frontet han en større kunstneraksjon. I begynnelsen av 1980-årene engasjerte han seg i Alta-saken, som i hovedsak handlet om samiske interesser og vern av vassdrag i Finnmark, noe som kom til uttrykk i verk som Olje og energiminister ca. 1980 og Dinogjerdus (silketrykk, 1980).

Siden midten av 1960-årene har Lind også skapt en rekke større glass- og materialdekorasjoner, blant annet til Meierienes Fellesfabrikk i Brevik (murmaleri, 1965), Kreditkassen i Oslo (glass, kobber, messing og sink, 1968) og til Holtan ungdomsskole i Horten (farget glass, betongrelieff, 1969). Siden slutten av 1980-årene ble dette fulgt opp med flere monumentalverk til cruisebåter i regi av selskapet Royal Caribbian International.

Mot slutten av 1980-årene viste Lind seg igjen som maler, nå med løsere, mer abstrakte uttrykk inspirert av impresjonismen og etterkrigstidens abstrakte ekspresjonisme og lyriske abstraksjon.

På en utstilling sammen med billedkunstner Pierre Lionel Matte i Galleri Struts i Oslo i 1996 gjorde Lind seg på ny gjeldende som en sterkt politisk engasjert kunstner. En større installasjon rettet oppmerksomheten mot den nazistvennlige politimesteren Knut Røds innsats under andre verdenskrig og den påfølgende arrestasjonen, rettergangen og senere frifinnelsen av Rød under krigsoppgjøret. Senere har Lind skapt et anti-monument over Rød, med bronseskulpturen Monument – Gjerningsmannen (2005). En versjon av denne inngår i Holocaust-senterets samling i Oslo.

I de påfølgende tiårene ble dette og nærliggende emner knyttet til jødeforfølgelsene under andre verdenskrig i Norge fulgt opp i en rekke verk, aksjoner og begivenheter samlet under fellestittelen Contemporary Memory. Aksjonen I'll Bring You Home (1998), maleriet Oslo 26. november 1942 (1999) og videoinstallasjonen who is afraid (2001) var tre av flere verk basert på den omfattende deportasjonen av jøder i Norge med skipet Donau 26. november 1942. Maleriet er stemt i mørkeblått og tar for seg alle arrestasjonsadressene i aksjonen, gjengitt som funklende stjerner mot et nattlig bylandskap.