Willie Hoel

Hoel spilte teater allerede i barndommen. Han tok kokke- og hotellfagutdannelse før han ble elev ved Nationaltheatret. Herfra ble han hentet av Alfred Maurstad til Trøndelag Teater, der han debuterte i 1948 som Georg i Sartres Skitne hender. Deretter var han ved Riksteatret i 1951–1952, Folketeatret i 1952–1956 og i 1958–1959, Edderkoppen i 1956–1958 og fra 1959 ved Oslo Nye Teater.

Selv om Willie Hoel med stor effekt spilte dramatiske roller som Courbet i Nederlaget, Happy i En handelsreisendes død, Medvedev i Nattasylet, Peter i En smak av honning og prosten i Brand, kom han særlig til å gjøre seg bemerket som karakterkomiker. Med sin på alle måter store tilstedeværelse skapte han forunderlige genistreker av de mange fargerike bifigurene i Shakespeares komedier. Hos Holberg spilte han tittelrollen i Jeppe på berget, Per Degn i Erasmus Montanus og Leonard i Henrik og Pernille. Andre større klassiske komedieroller var Doolittle i G. B. Shaws Pygmalion, Sancho Panza i Don Quixote, Bastian Monsen i Ibsens De unges forbund og Doktor Onsø i Nils Kjærs Det lykkelige valg.

Med sin behagelige sangstemme kom Willie Hoel også til å sette sitt preg på musikkteateret, med karakteristiske rolletolkninger i eldre musikaler som Kiss me Kate, Pal Joey, Gullgravere (Paint Your Wagon), Knickerbocker Holiday og Tolvskillingsoperaen. Sangstemmen fikk han også nytte av i revyene, i de mange opptredene i radio og fjernsyn og i noen få plateinnspillinger.

Han hadde stor glede av å spille barneteater, og huskes av flere generasjoner barn som faren i Anne-Cath. Vestlys Huset i skogen, kongen i Fyrtøyet, prosten i Tante Pose, sjørøverpappaen i Pippi Langstrømpe, detektiv Fix i Jorden rundt på 80 dager, Gepetto i Pinocchio, Broder Tuck i Robin Hood og ikke minst som den vettskremte løven i Trollmannen fra Oz, i sjarmerende samspill med den pur unge Wenche Myhre. Hans siste scenerolle var som Bamsefar i Dyrene i Hakkebakkeskogen i 1982.

Willie Hoel spilte i hele 40 norske filmer fra 1952 til 1982. Oftest lyste han opp på lerretet i bittesmå karakterroller, men han fikk riktig boltre seg som Kari Diesens ektemann i Øyvind Vennerøds Lambertseter-filmer – Støv på hjernen, Sønner av Norge og Sønner av Norge kjøper bil (1959–1962). Som teaterdirektøren i Millionær for en aften (1960) demonstrerte han med frapperende letthet noen riktig grasiøse ballettrinn. Han huskes også som den mildt forvirrede nervelegen i Fjols til fjells (1957), den nesten nifse Magelsen junior i Ugler i mosen (1959) og den elegante Månen i musikalen Bør Børson jr. (1974).

• norsk teaterhistorie

• Larsen, Svend Erik Løken: Willie Hoel i Norsk biografisk leksikon.