badetøy

Bikini er en todelt drakt av BH og truse. Den finnes i mange forskjellige stiler og former, men er alltid delt i to. Bikini er mye brukt på stranden og til soling.

Badedrakt er et helt plagg for overkroppen. Den dekker mer av kroppen, og gir god bevegelsesfrihet. Badedrakter kommer i mange stiler og former. De brukes ofte til sportssvømming.

Det finnes flere typer badebukser. En variant er tettsittende, og er som en truse. Den kalles ofte speedo etter merkevaren som lagde disse. En annen variant av badebukse er badeshorts, som er løsere og lengre i formen, mer lik en boksershorts.

Burkini er en heldekkende badedrakt med hette. Den dekker hele kroppen og brukes av kvinner som ønsker å bade i tråd med religiøse normer. Den brukes der det er ekstremt sterk sol og vanlig med strandliv, for heldekkende beskyttelse mot sol og skadelige UV-stråler.

Badebleier er bleier som tåler vann. De skal holde avføring inni bleien hvis uhellet er ute når barn bader. De finnes i både engangs- og flerbruksvarianter.

Selv om bading var sett på som sunt, var nakenhet tabu i vestlige land. Bading ble etter hvert vanlig i Europa fra slutten av 1700-tallet, og bading som fritidsaktivitet vokste frem i løpet av 1800-tallet. Selv om det ble utviklet plagg for bading, var de ikke kun til for praktiske hensyn. Det var tunge og dekkende, spesielt for kvinner. De badet i lange kjoler laget av ull, med lange ermer, strømper og hodeplagg. Kroppen skulle tildekkes.

I Storbritannia dukket det opp egne badebyer, som Brighton, Scarborough og Margate, hvor badende kvinner ble ført ut i vannet i små badehus på hjul, kalt bademaskiner. Kvinnene var kledd i store kapper og kjoler av flanell med knyting rundt halsen som fløt opp til overflaten da de var i vannet, men som skulte kroppene. Å bade var privat. Og menn og kvinner badet alltid separat.

Den første badedrakten som ble lansert i Norge bestod av lyseblå ullflanell med rysjer av røde ullbånd og silkesløyfer. Den hadde knepping på begge skuldre og buksen som var sydd fast i livet innvendig rakk til midt på leggen. Den ble vist i motejournalen «Dagmar» i 1877.

Til vanlig brukte badende kvinner en enklere for form for badedrakt, som kan ligne mer på en spakebukse, vid i formen, med ben til kneet, i bomullsstoff, og alle var hjemmelaget.

Mot 1900-tallet ble badetøy mer kroppsnært og funksjonelt, selv om det helt frem til første verdenskrig ble ansett som usømmelig å vise seg offentlig for det annet kjønn i badetøy. Rundt 1920 kom de første badedraktene for kvinner, som lot skuldrene være synlige. Solbrun hud ble moderne. Tidligere var hud preget av sol forbundet med arbeidere som var ute hele dagen, og derfor hadde de som ønsket å vise at de ikke trengte å være i arbeid beskyttet huden mot sol.

På 1920-tallet ble solbrun hud en markør på de som hadde råd til å reise til utlandet og varme strøk. Det er en grunn til at badetøy for både kvinner og menn ble mindre og viste mer hud. Kvinner brukte badetøy med bare skuldre. Menns badetøy frem til mellomkrigstiden var en slags bryterdrakt med ben som gikk ned til låret. Den var gjerne stripete laget i bomull. Etter hvert begynte å menn å bade i bar overkropp og badebukse eller badeshorts.

Stoffene ble lettere og bomull ble brukt sammen med ull. De var laget av det som heter trikot, som betyr maskinstrikk. Det gjorde plaggene lettere og bedre å bade i. Samtidig ble svømming en vanlig sport. Svømming ble en olympisk gren for menn i 1896 og i 1912 for kvinner, slik at funksjonelt badetøy ble nødvendig. Samtidig førte det moderne livet med fritid og ferie til mer bading og strandliv en tidlig og til sammen ble derfor funksjonelt og moteriktig badetøy etterspurt av mange.

I 1946 ble plagget bikini lansert. Det var første gang at badetøy ble todelt. Det vakte stor oppsikt og var et slags kulturelt sjokk på den tiden at plagg viste så lite klær slik at navlen syntes. I Europa fikk den fotfeste på strendene rundt Middelhavet. Filmstjerner som Brigitte Bardot og «pin-up girls» gjorde badetøy glamorøst og sexy. Bikinien bidro til at badetøy ble enda mer populært og en del av motebildet. Den bidro til økt kommersialisering av badetøy.

1960- og 1970 tallet var preget av ungdomskultur, nye samfunnsnormer og nye skjønnhetsidealer. Dette økte interessen for bikinien. Å vise større deler av kroppen ble vanlig. I tillegg gjorde tilgjengeligheten av syntetiske stoffer det mulig å lage badetøy som var lettere, tettere og mindre. Badetøy ble mer praktisk og anvendelig. Å sole seg og bade i havet ble sett på som sunt, og det ble vanlig å dra på charterferie til Spania som også økte etterspørselen etter badetøy.

Gjennom 1980-tallet ble badetøy også uttrykk for en treningskultur, som preget både mote- og sportsklær, som gjorde at badedrakt og dansedrakter med høy skjæring ble ekstremt populært. I løpet av 1990-tallet var badetøy en integrert del av moteindustrien, med sesongbaserte kolleksjoner og økende variasjon i design og materialer. Alt badetøy ble nå laget i standardmaterialet elastan (merkevarene Lycra og Spandex ble spesielt mye brukt). Svømmebasseng både privat og offentlig krevde også økt fokus på badetøy.

Fra 2000-tallet og frem til nå har det blitt mer fokus på variasjon av ulike kropper og inkludering av kjønn og livssyn i utviklingen av badetøy. Kroppspositivisme og størrelsesmangfold er forventet i dagens badetøysmarked.