Benediktinerordenen – Store norske leksikon

Faktaboks

Etymologi: latin Ordo Sancti Benedicti, forkortelse OSB
Uttale: benediktinerordenen

Detalj fra freske av Fra Angelico (1387–1455).

Benedikt fra Nursia (1441)

Av Fra Angelico.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Benediktinerordenen er en katolsk orden. Den er en kontemplativ orden hvor munker og nonner lever et tilbaketrukket liv viet til bønn, og den regnes som den eldste katolske klosterordenen. Det første benediktinerklosteret ble grunnlagt av den italienske munken Benedikt fra Nursia rundt 530.

Benedikt av Nursia er best kjent som opphavsmannen til benediktinerreglene, et reglement for klosterliv og klosterdrift som han utformet rundt 530, og som har fungert som modell for reglementet til andre klosterordener.

Middelalderen regnes som klosterlivets glanstid. På det meste hadde det første benediktinerklosteret i Montecassino 200 munker. Sekulariseringen som startet på 1800-tallet har skapt rekrutteringskrise i Den katolske kirken, både når det gjelder munker og nonner. I 2026 var det rundt tolv munker i klosteret i Montecassino.

Organisasjon

Benedikts søster Scholastica regnes som grunnleggeren av det første benediktinske nonneklosteret.

Maleri av Scholastica i basilikaen i Kleinmariazell i Wienerwald i Østerrike (1765)

Av Johann Baptist Wenzel Bergl.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Benediktinerordenen består av en rekke selvstendige klostre, som ifølge Benedikts regler skal bestå av et fellesskap med minst tolv munker eller nonner, som selv velger en leder, abbed eller abbedisse, som sitter på livstid. Etter reformasjonen bestemte Trientkonsilet i 1563 at lokale biskoper skulle ha tilsynsrett med nonneklostrene, og abbedissenes myndighet ble begrenset.

I motsetning til andre katolske ordener har ikke benediktinerordenen et formelt overhode, noe som til tider har medført betydelig variasjon i hvordan reglementet overholdes. I 1893 oppnevnte pave Leo 13. derfor en egen abbed med ansvar for samarbeidet mellom benediktinerklostrene (primatabbed). Abbedene har fortsatt full autonomi i «sitt» kloster, men primærabbeden samordner praksisen i benediktinerklostre globalt.

I likhet med lederne for de andre klosterordenene har primatabbeden hovedsete i Roma, noe som sikrer kontakten med Vatikanet og pavens overoppsyn med klostervesenet.

Historikk

Benedikt av Nursia (cirka 480–550) regnes som grunnleggeren av benediktinerordenen. Han kom fra en innflytelsesrik familie i Umbria og ble utdannet i retorikk i Roma. Rundt år 500 trakk han seg tilbake som eneboer (eremitt) og levde i en grotte i Subiaco i utkanten av dagens Roma i 30 år. Han fikk etter hvert mange disipler, og rundt 530 flyttet han sammen med noen av dem til Montecassino, 130 kilometer sørøst for Roma, hvor han anla et klosterfellesskap.

Benedikt ble regnet som en hellig mann allerede mens han levde. Hans helgenbiografi ble nedskrevet i 593 av pave Gregor den store og utgjør bok nummer to av hans Dialoger. I biografien beskriver pave Gregor hvordan klosteret Montecassino ble anlagt på en fjelltopp hvor det skal ha vært et hellig fjell i romersk religion, og at Satan prøvde å stanse byggingen. Ifølge samme kilde bodde Benedikts søster, Scholastica av Nursia, i et nonnekloster i en landsby i nærheten.

Benedikt skal ha anlagt i alt tolv klostre i løpet av sitt liv, men de historiske detaljene er usikre og baserer seg på én kilde, Gregor den stores Dialoger. Likevel er det grunn til å tro at benediktinske kvinneklostre oppstod parallelt med klostre for menn.

I forbindelse med Romerrikets oppløsning ble Montecassino ødelagt i 580, og munkene rømte til Roma hvor de fikk tillatelse til å anlegge et kloster i tilknytning til Lateran-kirken, pavens egen kirke og Romas hovedkirke. Der ble de i 140 år. Sammen med den sterke støtten fra paven kan klosterets sentrale plassering være en mulig forklaring på hvorfor Benedikts klosterregler fikk så stor utbredelse.

Benedikts regel er ikke den eldste, men den mest innflytelsesrike, og oppnådde en nærmest normativ status som mal for utformingen av andre katolske ordeners reglement.

Spredning av benediktinerordenen

Benediktinerreglene åpner for at det kan opprettes nye, selvstendige klostre, noe som ga opphav til flere klostre. På 800 tallet tilhørte disse benediktinerordenen, som altså følger Benedikts regel.

Parallelt med opprettelsen av nye benediktinerklostre, ble det opprettet flere store ordner som følger benediktinerreglene, så som cluniacenserordenen (opprettet i 909, det første kvinneklosteret i 1056) og cistercienserordenen (opprettet i 1098, det eldste kvinneklosteret i 1125). Begge ordener ble opprettet ut fra ønsket om en strengere praksis.

Benediktinerklostrene spredte seg på to måter, enten ved opprettelse av nye klostre, eller via «knoppskyting» hvor moderklostre etablerte nye klosteranlegg et annet sted. Slike datter-klostre ble gjerne opprettet på initiativ fra rike adelsfamilier for at sønner og døtre kunne tre inn i rollene som abbed eller abbedisse. Klostre- og datter-klostre utgjorde en større organisatorisk enhet kalt kongregasjon som ble styrt av et felles råd, men abbeder og abbedisser satt fortsatt med overordnet makt og myndighet over eget kloster.

Laterankonsilet i 1215 forsøkte å få en sterkere sentralstyring med klostervesenet og organiserte benediktinerklostrene i nasjonale enheter, men klostrene beholdt sin autonomi, og abbeder og abbedisser ble fortsatt valgt lokalt og satt for livstid.

Gjennom middelalderen fungerte benediktinerklostrene som viktige læreseter, og er særlig kjent for sin store innsats med avskrift av manuskripter, bibler og bønnebøker med vakre illustrasjoner.

Benedikts regel

Benedikt av Nursia. Detalj fra altertavle i Santa Maria Gloriosa dei Frari, Venezia.

Benedikt av Nursia

Av Didier Descouens.

Lisens: CC BY SA 4.0

Den overordnede hensikten med Benedikts regel er å legge til rette for å dyrke Gud, leve i fred og harmoni med andre, og kontrollere jeget (ego) og menneskelige svakheter. Middelet er et strengt regulert dagligliv med god balanse mellom kontemplasjon og felles bønn, gudstjeneste og arbeid.

Reglene er utformet for å fremme et kontemplativt liv hvor hver og en skal røkte sin sjel og fordype sitt gudsforhold. Det fordrer et godt og trygt fellesskap, noe som skal sikres gjennom benediktinerordenens tre dyder eller hovedprinsipper:

ydmykhet (takknemmelighet til Gud)
stillhet (åpenhet for Gud)
lydighet (fokus på Gud, ikke på jeget, ego)

I henhold til Benedikts regler består klosterfelleskapet av likeverdige medlemmer, og privat eiendom må overføre til klosterfellesskapet. De må også gjennom en opplæringsperiode (novisiat) før de kan avlegge de evige løfter og tre inn i rollen som munk eller nonne.

Benediktinerklostre i Norge før reformasjonen

Selja kloster er en klosterruin på øya Selja i Stad kommune. I middelalderen var dette et kloster av benediktinerordenen.

Selja kloster

Av Kremle.

Lisens: CC BY SA 3.0

Holm (Nidarholm, nå Munkholmen utenfor Trondheim)
Munkeliv i Bergen
St. Albanus kloster på Selja
Bakke nonnekloster i Trondheim
Nonneseter i Oslo
Gimsøy i Skiensfjord
Nonneseter i Bergen

I tillegg var det flere mannlige cistercienserklostre som fulgte Benedikts regel:

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder
Gunnes, Erik (1986): Klosterliv i Vesten – Augustins regel – Benedikts regel
Kardong, Terrence (1988): The Benedictines
Lange, Christian Christoph Andreas (1856): De norske Klostres Historie i Middelalderen, 2. Udgave. C. Tønsberg.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Klostervesenet

Anne Stensvold

Professor i religionshistorie, Universitetet i Oslo