Johannes Brun

Johannes Bruns foreldre ble skilt da gutten var tre år gammel, og moren og Johannes flyttet til Christiania (Oslo). Noen år senere giftet moren seg igjen, med Johan Koren (1809–1895), som var konservator ved Bergens Museum, og Johannes kom derfor til å vokse opp i Bergen.

Etter noen års skolegang forsøkte han seg både i litografifaget og i urmakerfaget, men uten særlig hell. Så da Ole Bull i 1849 søkte etter skuespillere til det påtenkte nye norske teateret i byen, meldte Johannes Brun straks sin interesse.

2. januar 1850 er en merkedag i norsk teaterhistorie. Da åpnet Det Norske Teater i Bergen, med Holberg-komedien Den Vægelsindede. I rollen som Henrik debuterte den knapt 18 år gamle Johannes Brun og markerte dermed starten på norsk teater- og skuespillerkunst. Skjønt den egentlige start var prøveforestillingen den 21. november 1849, med en annen av Holbergs komedier, Henrik og Pernille. Johannes Brun hadde også her rollen som Henrik, og i tråd med Holbergs tekst åpnet han forestillingen med en latter.

Humøret og latteren paret med genuin gjøglerglede skulle bli Johannes Bruns varemerke som scenekunstner. Hans skuespillerkollega Marie Midling Bull skrev mange år senere i sine erindringer:

«Og saa hans latter! Johannes Bruns strømmende, smittende latter var den indledningsmusik, der aabnede norsk skuespilkunst, – før han endnu var kommen til rollens ord, havde han erobret tilskuerne, –».

Han oppnådde raskt en enestående popularitet. Han kunne rett og slett ikke gjøre en karakter bare usympatisk. «Han rørte publikum, han ville ikke ryste det», skrev Just Bing. Men dette trekket ble også holdt mot ham av enkelte kritikere som ønsket at publikum nettopp skulle rystes.

Denne evnen til å kalle på latteren gjorde at han fant seg best til rette i vaudevillens (syngespillets) komikk. Men også de mer vemodige sidene fikk komme frem, slik at publikums latter ikke sjelden kunne ha et islett av gråt. Ifølge Marie Midling Bull kunne Brun imidlertid ikke synge en tone da han kom til teatret. Etter tre ukers iherdig trening med kapellmester Edvard Bull hadde han lært seg å synge sju toner, og han fortsatte ufortrødent sine sangstudier inntil han behersket et relativt stort register – han kunne sogar synge lettere sanger 'fra bladet' etter hvert, og han sang rent.

Selv om det var innen syngespillet Johannes Brun følte seg best hjemme, var hans rolleregister stort og variert. Han var kraftig bygd, men lett og smidig og med en enestående beherskelse av det kroppslige og gestiske uttrykk. I tillegg hadde han en god og klar diksjon, også her med en smidighet i uttrykket som få gjorde ham etter. Derfor kunne han spre seg over flere sjangere og rolletyper, og de fleste kom han meget godt fra – bortsett fra elskerrollen, den behersket han ikke.

Ensemblespill i moderne forstand eksisterte ikke på Bruns tid. Skuespillerne øvde inn sine roller. Bruns glansroller fra teateret i Bergen fortsatte å være hans glansroller også etter at han i 1857 fikk engasjement ved Christiania Theater. Ytterst sjelden endret eller rettet han på en rolle, uansett hvem medspillerne var. Det betydde at han var meget fordringsfull å spille mot.

Et unntakstilfelle er Jeppe, som han sesongen 1853/1854 fremførte i Bergen på sognedialekt (han var for øvrig en eminent imitator av ulike dialekter), men som på Christiania Theater fikk et mer 'lempelig' målføre. Likevel gikk han ikke på akkord med norskheten i språket sitt, og fikk også på den måten grunnleggende betydning for utviklingen av et norsk teater og norsk scenespråk. Brun var i tillegg en meget habil billedkunstner, og han laget gjerne skisser av rollen han skulle innøve på forhånd, slik han forestilte seg den skulle være.

I 1851 giftet Brun seg med skuespillerkollegaen Louise Gulbrandsen. Året etter fikk de begge reisestipend for – sammen med Henrik Ibsen – å studere scenekunst i København. Nok et stipend noen år senere brakte dem til Tyskland og Østerrike.

I 1857 ble de begge ansatt ved Christiania Theater, hvor de ble resten av livet, bortsett fra et avbrudd på et halvt år ved Kristiania norske Theater i 1862–1863. Louise Brun døde i 1866, og i 1880 giftet Johannes Brun seg med enkefru Georgine Dorthea Schou.

Johannes Brun var også instruktør. Blant annet satte han i scene Ibsens Samfundets Støtter og Et Dukkehjem på Christiania Theater, og fra sesongen 1879/1880 delte han instruksjonsansvaret på teaeret med skuespilleren Andreas Isachsen. Alma Fahlstrøm omtaler Brun som en fåmælt instruktør, som gav enkle, men utmerkete råd.

Det var imidlertid først og fremst skuespiller Johannes Brun var, og en av hans mest fullendte skikkelser var gamle Ekdal i Ibsens Vildanden. 9. desember 1889 hadde Brun sin siste opptreden på teateret, nettopp i rollen som gamle Ekdal. Tre måneder senere døde han og ble gravlagt på Vår Frelsers Gravlund 15. mars.

• Etterlatte papirer

• En del dagboksopptegnelser, brev og dikt fra Johannes Bruns hånd er gjengitt i O. Almquist: Johannes Brun. En skildring af hans liv og hans samtidige, 1898. Bruns erindringer om skuespillerkollegaen Wilhelm Wiehe er gjengitt i Johannes Brun. Et Mindeblad, 1890

• Billedkunst

• En del akvareller og tegninger (bl.a. rollehefter med tegninger) utført av Brun finnes i Teatersamlingen, UiB

• norsk teaterhistorie

• Losnedahl, Kari Gaarder: Johannes Brun i Norsk biografisk leksikon, 2. utgave.